Sakkyndige som «demokratiets sorte hull»? En vignettstudie av sakkyndige psykologers vurderinger av barnevernssaker

Abstract

Denne studien er en kvantitativ vignettstudie som undersøker hvordan barnefaglige sakkyndige psykologer og psykologspesialister vurderer emosjonell og fysisk omsorgssvikt hos spedbarn (N=116). Undersøkelsen ble sendt ut til alle barnefaglige sakkyndige psykologer og psykologspesialister i Norge og dekker 32 prosent av hele populasjonen (N=365). Dette kan sies å være den største kvantitative studien av barnefaglige sakkyndige psykologers vurderinger gjennomført hittil (per 01.06.17). Studiens problemstilling er; «Hvordan vurderer sakkyndige psykologer og psykologspesialister barnevernssaker som angår spedbarn? I hvilken grad samsvarer eller varierer de i deres vurderinger, og hva kan forklare variasjon eller samsvar?» For å kunne undersøke dette ble sakkyndige tildelt to vignetter, som er fiktive beskrivelser som skal simulere virkelige saker. Den første vignetten beskriver Lars (6 mnd) som viser tegn på emosjonell omsorgssvikt, mens den andre vignetten beskriver Stine (9 mnd) som viser tegn på fysisk omsorgssvikt. Her skulle sakkyndige vurdere risikonivået i barnets omsorgssituasjon, barnets prognose dersom det ble værende i omsorgssituasjonen, foreldrenes omsorgsevne og deres anbefaling av tiltak for familien. For å få innsikt i hva som påvirker sakkyndiges vurderinger av slike saker, fikk respondentene en rekke bakgrunnsspørsmål om kjønn, erfaring, hvor mange prosent de arbeider som sakkyndig, hvorvidt de har spesialisering, hvilket felt de er spesialisert innenfor og om de har gjennomført utdanningsprogrammet for barnefaglige sakkyndige. Resultatene indikerer høy grad av variasjon i sakkyndiges skjønnsutøvelse. Respondentene identifiserte i stor grad de samme risikofaktorene i sakene, men anbefalte likevel ulike barnevernstiltak. Dette var særlig tydelig i vurderingen av fysisk omsorgssvikt. I vurderingen av fysisk omsorgssvikt anbefalte 46 prosent av de sakkyndige at Stine og familien burde motta hjelpetiltak, mens 54 prosent anbefalte at foreldrene ble fratatt omsorgen for Stine. Det var ikke mulig å identifisere statistisk signifikante faktorer som kunne forklare denne variasjonen, med unntak av kjønn. I vurderingen av emosjonell omsorgssvikt, hadde de kvinnelige respondentene lavere terskel for å anbefale omsorgssvikt, samtidig som de også varierte mer i sine vurderinger av risiko, prognose og omsorgsevne. Hva som forklarer dette, er imidlertid usikkert. Verken det å ha gjennomført spesialiseringen, og/eller utdanningsprogrammet, arbeide mye som sakkyndig eller å ha lengre erfaring med spedbarnsaker, har en signifikant effekt på anbefalingen av tiltak. Det kan likevel tenkes at med et større utvalg, kunne en trukket ut statistisk signifikante sammenhenger mellom disse faktorene og anbefalingen av tiltak.