| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om policyprofesjonelle i Norge. Dette er en gruppe mennesker som det er forsket lite på, men som kan sies å ha mye makt til å påvirke offentlige beslutninger på ulike måter. Hovedproblemstillingen i oppgaven er å beskrive, analyser og tolke de posisjonene og relasjonene som eksisterer i det norske interstitielle policyprofesjonelle feltet. Jeg svarer på dette hovedspørsmålet ved å undersøke fem underproblemstillinger: Hvilke kapitaldimensjoner finnes i det interstitielle policyprofesjonelle feltet, og hvordan kan disse tolkes? Hvilke undergrupper finnes i det interstitielle feltet, og hvordan kan disse tolkes? Hva er de mest sentrale posisjonene i det policyprofesjonelle feltet? Hva er de dominante posisjonene i det policyprofesjonelle feltet? Og hvilke kapitalkonverteringsstrategier og mobilitetsbaner gjør seg gjeldende i det policyprofesjonelle feltet? De tre gruppene policyprofesjonelle som jeg undersøker i denne oppgaven er ansatte i tenketanker, ansatte i PR-byråer, og regjeringsrådgivere. I teorikapitlet viser jeg hvordan disse elitegruppene kan studeres empiriske ut ifra deres posisjoner i den sosiale strukturen, gjennom å benytte Pierre Bourdieus begreper om felt og kapital. I tillegg argumenterer jeg for inkluderingen av hver av de tre gruppene basert på en «sosiologi om inngripener» hvor forskningsobjektet er ulike typer offentlige inngripener og relasjonene mellom individene og gruppene som står for dem, samt en forståelse av policyprofesjonelle som ulike typer spesifikke intellektuelle og politiske spesialister. Jeg argumenterer for at det norske interstitielle policyprofesjonelle feltet er posisjonert i et slags mellomrom mellom det politiske, det akademiske, det økonomiske, og mediefeltet. Et interstitielt felt kan forstås som et løst strukturert nettverk av organisasjoner som overlapper og kobler sammen mer etablererte felt. Med dette teoretiske bakteppet har jeg gjennomført en prosopografisk datainnsamling om 239 individer, tilhørende 14 ulike organisasjoner fra de tre utvalgte policyprofesjonelle gruppene. Datamaterialet er videre analysert ved hjelp av en spesifikk multippel korrespondanseanalyse (MCA) med 22 aktive variabler. Disse 22 variablene er inndelt i fem ulike grupper; indikatorer på utdanningskapital, økonomisk kapital, akademisk kapital, sosial kapital, og bosted. MCAen avdekker tre hovedakser, eller opposisjoner, i datamaterialet, som kan beskrives som de tre viktigste kapitaldimensjonene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet i Norge. Den første dimensjonen er en opposisjon mellom de tenketankene med de største volumene akademisk kapital, og resten av feltet. Den andre dimensjonen viser seg å være basert på sammensetting av sosial kapital, og går først og fremst mellom regjeringsrådgiverne og PR-bransjen. Den tredje kapitaldimensjonen går mellom de med høyest og de med lavest volum økonomisk kapital. En av feltegenskapene til det interstitielle policyprofesjonelle feltet i Norge viser seg å være at feltet er et bindeledd mellom intellektuelle og politiske former for offentlige inngripener, med tenketankene i en mellomposisjon. Gjennom en oppadgående hierarkisk klyngeanalyse identifiseres det syv undergrupper i det norske policyprofesjonelle feltet. Videre viser klyngeanalysen at det interstitielle policyprofesjonelle feltet har en tripolar kapitalstruktur hvor akademisk kapital, politisk kapital, og en spesialisert form for sosial kapital, som kan kalles PR-kapital, dominerer hver sin del av feltet. Ved å ta utgangspunkt i det policyprofesjonelle feltet som et ekspertisefelt argumenterer jeg deretter for at tenketankene har de mest sentrale posisjonene i feltet, gjennom deres balansering av autonomi og heteronomi på den ene siden, og åpenhet og lukkethet på den andre. Tenketankene har også et stort potensial for dominans i feltet gjennom sammensetting av ulike kapitaltyper, selv om det er de politiske posisjonene som viser seg å ha det største dominanspotensialet gjennom en symbolsk makt til å påvirke feltets grenser. Disse funnene speiles også i kapitalkonverteringsstrategiene og mobilitetsbanene som jeg beskriver og analyserer. Den vanligste kapitalkonverteringen skjer fra politisk til økonomisk kapital gjennom mobilitet fra politikken til PR-bransjen. Til sammen viser oppgaven at å analysere de utvalgte policyprofesjonelle gruppene som en del av et interstitielt felt bidrar til å avdekke strukturelle sammenhenger, posisjoner og relasjoner i en viktig elitegruppe i Norge. | en_US |
