A History of silence: Representations and aesthetics in John Okada's No-No Boy and Julie Otsuka's When the emperor was divine.

Abstract

Denne oppgaven tar for seg japansk-amerikansk litteratur og den demokratiske rollen den innehar i ettermælet av den andre verdenskrig. I de litterære representasjonene av interneringen av japanske og japansk-amerikanske innbyggere i USA, drøfter denne oppgaven hvorfor deler av disse hendelsene er henlagt i historien. Som basis for å forstå dette samfunnet, har jeg tatt for meg konseptet agnotologi («agnotology) som et grunnlag for å forstå hvorfor mennesker velger å ignorere og fortrenge aspekter ved fortiden. I denne diskusjonen tar jeg for meg to romaner som fremstiller japansk-amerikansk kultur og identitet i ulike perioder. Det første kapittelet av oppgaven diskuterer romanen No-No Boy (1957), skrevet av John Okada. I denne romanen fremstilles det Japansk Amerikanske samfunnet som preget av et psykologisk traume som resultat av interneringsprosessen. Ved hjelp av hovedpersonen Ichiro Yamada, males et bilde av etterkrigsperioden som problematisk i lys av de kulturelle endringene i både væremåte og identitet for de japansk-amerikanske borgerne. I sammenheng med denne romanen argumenterer jeg for en tilstedeværelse av kritikk og forhandling av rasistiske tendenser og holdninger i samfunnet i denne perioden. Gjennom teoretiske begrep av Mikhail Bakhtin tar jeg for meg hvordan uttrykk som «dialogisme» or «monologisk» er med på å forklare samfunnet i perioden både i, og etter krigen. I denne diskusjonen tar jeg også for meg «monologisk premiss» som et overførende litterært begrep for å forklare hvordan agnotologi fremstår som en grunnleggende pilar i dette samfunnet. Kapittel to omhandler romanen When the Emperor Was Divine (2002), av Julie Otsuka. I diskusjonen av denne romanen analyserer jeg hvordan japansk-amerikansk kultur blir fremstilt i form av fiendtlige uttrykk. Her understreker jeg hvordan japansk-amerikansk litteratur fra nåtiden strekker seg tilbake til fortiden for å bevare en kulturell tradisjon og arv. Her argumenterer jeg for at romanen bygger på estetiske virkemidler som overfører både litterær og menneskelig historie gjennom bokens oppbygning og karakterenes oppførsel. Ved å referere til Marianne Hirsch sin teori om «postmemory» forklarer jeg hvordan interneringsprosessen fortsetter å ha en innvirkning på nåtidens generasjon av japansk-amerikanere.