Pårørende i sykepleiefaget - "Fra ansvarsfraskrivende slektning til samarbeidspartner". Distinksjonen mellom betalt og ubetalt hjelp til hjemmeboende eldre. En dokumentanalyse av sykepleiefaglige tidsskrift og lærebøker fra tidsperioden 1945-2017 om deres omtale av pårørendes posisjon analysert med en praxeologisk optikk

Abstract

This master thesis is a result of a concern, that the Norwegian government is giving the next of kin a too big of a role, in the care of the elderly. In Norway, the state has a legal responsibility to provide care for the elderly population. So why is the state so focused on the next of kin in political documents? With praxeology as a theoretical and methodological framework, I have used a registrant analysis on nursing documents to find the position of the next of kin in the field of nursing. The thesis has an historical approach (1945-2017) and shows that because of the demographic changes that started in the 19th century the increasing number of older people in the population started to cause trouble for the hospital service in the 1950s. This also threatened the position of hospitals as a place for medical treatment and therefore the position of the doctor and the nurse. As a result, the home care service was developed to provide an institutional relief for the hospital. The increasing use of the home care service instead of hospitals and nursing homes has changed the position of the next of kin in the field of nursing in Norway. The position of both nurses and next of kin is a dominated female position, which is considered by the political and medical field the most fit to take care of the growing number of elderly in the population. For the nurses the next of kin is both a resource and a burden.

Denne masteroppgaven er et resultat av en undring over hvordan det kan være at politiske dokumenter legger stor vekt på pårørende og deres rolle i eldreomsorgen, når det i Norge kun er staten som siden år 1964 har hatt en juridisk plikt til å ta seg av hjelpetrengende eldre. For å finne svar på denne undringen har jeg, med en praxeologisk optikk, foretatt en registrantanalyse av skriftlige kilder fra sykepleiefaget fra tidsperioden 1945-2017. Jeg har avdekket de objektive strukturene som har gjort at pårørendes posisjon endrer seg i den studerte tidsperioden og med en konstruksjon av sykepleierens institusjonelle habitus forklart hvordan det kan være at denne forandringen kommer til uttrykk i sykepleielitteraturen slik som den gjør. Med et historisk perspektiv beskriver jeg hvordan eldrebølgen siden 1950-tallet har truet sykehuset som behandlingsinstitusjon, legens posisjon som behandler og sykepleierens posisjon som behandlingsassistent. På bakgrunn av dette vokser hjemmesykepleien frem som en institusjonell avlaster for sykehuset og fører til at pårørende sin posisjon i sykepleiefaget, især etter 1980, endrer seg. Sykepleier og pårørendes er analysert frem som dominerte kvinnelige posisjoner i det politiske og medisinske felt og blir i disse feltene definert som de som skal ta seg av eldrebølgen som har truet og skapt utfordringer for et offentlig helsevesen siden 1950-tallet. Sykepleieren står i det medisinske felt i en dominant posisjon i relasjon til pårørende. Pårørende sin posisjon står i et skjæringspunkt mellom å være en ressurs og en belastning. Dette forsøker sykepleierne å demme opp for ved å forhandle om posisjonen som erstattende eller supplerende hjelper i den hjelpetrengende sitt hjem.