De dødes levende tilstedeværelse - om gravskulpturens liv gjennom betrakterens erindring

Abstract

Mange besøker gravstedet til dem de er glad i for å minnes dem og for å få en følelse av "å være nær dem". Mange danner seg en historie eller et inntrykk av en persons liv gjennom gravmonumentets uttrykk, slik at man får en følelse av å kjenne noen som nå er borte. Gjennom historien kan man finne historier og eksempler hvor betrakteren gir "døde" objekter livaktige egenskaper og hvor de levende bevarer de dødes minner gjennom å gi gravmonumentet en "levende tilstedeværelse". Gravmonumentets hovedfunksjon er å være en fysisk markør for hvor et menneske ligger begravet, men for mange fungerer den som en slags minnebevarer for dem som er igjen. For de døde er gravmonumentet en garanti for at deres minne vil bli holdt i live. Hensikten med denne oppgaven er å illustrere hvordan man gir gravmonumentet en levende tilstedeværelse for å bevare dette minnet, og at en levende tilstedeværelsesrespons i møte med en gravstein kan oppstå uavhengig av tid og rom. Dette er fordi gravmonumentet har den samme materielle og symbolske funksjonen uavhengig av tid og rom. Eksemplene er hentet fra ulike deler av den vestlige kunsthistorien, fra antikken og frem til i dag, for å vise at dette er et fenomen som opererer på tvers av historie, kultur og geografi. På denne måten kan betrakteren få en følelse av å få kjennskap til et mennske og føle dets nærvær, på tross av den temporære distansen og skillet som døden skaper mellom mennesker.

When someone we love die, we often seek their tombstone “to be close to them” and to keep their memory alive. When you walk in a grave yard, you often make up an impression of a persons lived life on the basis of their tombstone. This way you can get the feeling of knowing someone that is now gone. Throughout history you can find stories and examples where people give “dead” objects the presence of life. These stories illustrate that this is a phenomenon that seem to move across history, culture and geography. This thesis is about how people keep the memory of the dead alive by giving their tombstone a sense of living presence. The examples in this thesis is collected from different times and periods throughout the western history of art, from the classical period until present day. The tombstone’s primarily function is to be the physical marker of where a dead body is buried, but it also functions as a memory preserver for those who are left behind. For the dead, the tombstone is a guarantee that their memory will be kept alive. The purpose of this thesis is to illustrate how living people ascribe the tombstone a living presence to make sure that the memory of the dead is kept alive. It shows that a living presence response in the face of a tombstone may occur regardless of time and space, because tombstones, regardless of time and space, have the same material and symbolic function. In this way, the viewer can get the feeling of acquiring knowledge of a human being, and feel its presence, despite the temporal distance and the separating gap that death causes between people.