| dc.description.abstract | Hovedmålet med studien var å granske dynamikken i familie og kjønnpraksis i to forskjellige sosiale kontekster, nemlig storbyliv i Norge og Tyrkia. Forholdene mellom kjønn, familiepraksis og politikk er studert gjennom sammenliknende analyser av offisielle dokumenter og statistikk, samt intervjuer med 16 tyrkiske og 11 norske høyt utdannede par i to aldersgrupper. Hvordan definerer disse parene familie og hvordan evaluerer de endringene i familie og kjønns-relasjoner? Hvordan organiserer de husarbeid og barneomsorg? Hva slags strategier har de for å balansere familie forpliktelser og fulltidsjobb? Bruker de tiden som de ønsker? Hva slags framtidsplaner har de? Hvordan reflekterer de om kjønn: hvordan evaluerer de fordeler og ulemper knyttet til å være kvinne eller mann i Norge og Tyrkia? Hva forventer de fra staten i forhold til familie og kjønnspraksis? Disse var noen av de spørsmålene studien forsøkte å svare. Likhetene mellom de tyrkiske og norske parene danner et grunnlag for å analysere ‘globale tema’ som resultat av modernisering. Forskjellene danner grunnlag for å reflektere om ‘lokale problemer’ som er spesifikke for de to land. Her følger en oppsummering av prosjektets hovedfunn: Definisjon av familie og vurdering av endringer i familie relasjoner. Å være i familie fører til ulike forpliktelser i Tyrkia og Norge I Norge viser velferdstaten seg å være en sentral aktør i forhold til omsorgstjenester for eldre og barn. I Tyrkia er ikke staten oppfattet som en ansvarlig omsorgsaktør. Omsorgsarbeid er betraktet som kvinners viktigste ansvar som bør utføres innenfor den private sfæren. Spørsmålet ‘hvem er din familie’ er også mer ideologisk i den tyrkiske konteksten. I moderniseringsprosessen ble det å være kjernefamilie assosiert med å være moderne, i motsetning til storfamiliene som symboliserte det tradisjonelle. Disse faktorene synes å påvirke hvordan informantene definerer familie. Yngre tyrkiske par tegnet skarpere grenser mellom deres kjernefamilie og resten av slektningene, mens norske par var mer avslappet med hensyn til å inkludere flere i familiegruppen. I følge de tyrkiske parene har de viktigste endringer i familier vært en demokratisering av forholdene mellom ektepar, mellom foreldre og barn og en større grad av frikobling fra familiebånd. I følge de norske parene har de viktigste endringene vært økning i toinntektsfamilier og økt risiko for samlivsbrudd. Organisering av husarbeid og barneomsorg Den viktigste forskjellen mellom tyrkiske og norske par angående organisering av husarbeid, var at alle tyrkiske par hadde betalt hushjelp. Det er vanlig at kvinner som har flyttet til byene fra landet jobber som vaskedamer hos middelklasse familier. Dette er en veletablert og relativt billig service som gjør at fordeling av husarbeid ikke blir et tema for forhandling for tyrkiske par. Norske par hadde for sin del mye å fortelle om hvordan de organiserer husarbeidet. Idealet for dem hadde vært å dele likt, men de fleste hadde likevel ‘glidd inn’ i et relativt tradisjonelt mønster etter hvert. En likhet mellom de to grupper er at, det er kvinnene som har største ansvar når det gjelder organisering av husarbeidet: å sette standarder, bestemme hva skal gjøres og når, og å ta initiativet for forhandlinger når arbeidsdelingen føles urettferdig. Tyrkiske kvinner har lavere forventninger enn de norske, og husarbeid generelt er et mindre viktig tema for tyrkere enn nordmenn. I forhold til organisering av daglig omsorg for barna, er det store forskjeller mellom de to land. Statssubsidierte barnehager, som er den mest foretrukket ordning blant norske par, eksisterer ikke 9 som et alternativ for tyrkere. Tyrkiske par må finne private løsninger i mangel av offentlige tilbud. De fleste har fulltids dagmamma og noen benytter private barnehager. Familie-Jobb balanse Å finne en god balanse mellom familie og jobb synes hovedsakelig å være kvinners’ problem blant tyrkiske par. Spesielt kvinner med små barn som jobber i det private arbeidsmarkedet opplever mye stress og anstrengelser. Blant norske par snakker både mødre og fedre med små barn om problemer knyttet til å balansere familie og arbeidsliv. De opplever kravene om å være tilgjengelig både hjemme og på jobb som motstridende. Sammenliknet med tyrkiske fedre føler norske fedre seg mer ansvarlig for å delta aktivt hjemme og å balansere arbeidet med hensyn til familien. Bortsett fra en hadde alle unge norske fedre brukt farspermisjon og opplevd dette som positivt. Kjønnsideologier og kjønnede erfaringer Kjønn er mer politisert i Norge, hovedsakelig som følge av 70-tallets feminist bevegelse samt velferdstatens likestillings politikk. Norske par hadde mer å fortelle om endringer i kjønnsrelasjoner og de fleste opplevde større likestilling mellom kjønnene som positivt. Standard måten norske informantenes reflekterte om kjønn på kan karakteriseres med setningen: «Vi har kommet langt i likestilling i Norge, men…» Denne setningen avsluttes ofte med referanser til ulikheter i arbeidslivet og i deling av omsorgsarbeid hjemme. De aller fleste av de tyrkiske informantene ser ikke kjønn som viktig. De tror at andre faktorer, som klassebakgrunn og utdanning, har mer å si. Mange kvinner reflekterte om kjønn på følgende måte: «Jeg, personlig, føler ingen ulemper knyttet til å være kvinne, men…» Denne setningen avsluttet de med referanser til problemene ’andre’ kvinner, som ikke har utdannelse eller jobb hadde. Striden mellom religion og moderniseringsprosessen er viktig fenomen som påvirker dagens kjønnsrelasjoner i Tyrkia. 90 prosent av befolkningen i Tyrkia er muslimer, men offisielt er Tyrkia en sekulær stat, uten statsreligion. Kvinners status og kjønnsrelasjoner er påvirket av den spesielle moderniseringshistorien. Tyrkia har opplevd en revolusjonær modernisering etter frigjøringskrigen hvor modernisering var definert som ‘vestliggjøring ved å beholde tyrkiske verdier’. Kvinners status i samfunnet hadde også en viktig symbolsk betydning i moderniseringsånden. Spesielt middelklasse kvinner fikk mulighet til å ta høyere utdanning og jobbe i profesjoner. Et tvetydig ‘moderne kvinne’ ideal var skapt: en som har høyere utdanning, deltar i arbeidsmarkedet, men som prioriterer familien, og som først og fremst er en god mor og kone. Dette er fremdeles et sterkt ideal i Tyrkia, som gjør at kvinner ofte velger å slutte i arbeidslivet når moderskap kommer i konflikt med å være i arbeid. I tillegg har, som tidligere nevnt, alle noe hjelp i huset. Derfor blir ikke tradisjonelle kjønnsroller hjemme omdiskutert, i motsetning til situasjonen i Norge fra 1970-tallet. I Norge er likestilling den dominerende ideologien, mens komplementær kjønnsrolleideologi er mer akseptert i Tyrkia. Intervjumaterialet viser at kjønnsrelasjoner i høyst grad er påvirket av statens kjønnsideologi og politikk. Særlig påvirker spesifikk familiepolitikk sosiale forventninger knyttet til foreldreskap og kjønnsroller. Familiepolitikk og forventninger fra Staten Dette er et område hvor store forskjeller mellom de to sosiale kontekster kommer til syne. Det finnes ikke en velutviklet familiepolitikk i Tyrkia. Hovedgrunnen er at problemer knyttet til barneomsorg og eldreomsorg er definert som “private problemer”. Familien er mer “offentlig” i Norge: Det finnes en velutviklet familiepolitikk som tar over en del av ansvaret for barne- og eldreomsorgen, en hoved karakteristikk av den sosialdemokratiske velferdsstaten. Selv om Norge har vært etternøler i Skandinavisk sammenheng i forhold til investering i barnehager og støtte kvinner i lønnet arbeid, har det i løpet av 1990-tallet skjedd en viktig utvikling. Antall barnehageplasser har økt og permisjonsperiodene har blitt vesentlig forlenget. Hovedideologien bak familiepolitikken i Norge er nå å støtte “to-inntekts” familie modellen og målet er å legge til rette for at både fedre og mødre skal delta aktivt i arbeidsmarkedet og dele omsorgsansvaret hjemme. Det som er spesielt med Norge er fokus på fedrenes ansvar hjemme gjennom utvikling av permisjonsordninger som er forbeholdt fedre. I Tyrkia kan familiepolitikken karakteriseres som “familistisk” --omsorg for barn og eldre er sett som familiens (dvs. kvinnens) private ansvar som må gjennomføres innenfor familien. Norsk familiepolitikk kan betegnes som ‘individualistisk’ siden den hovedsakelig er basert på ideen om at både mødre og fedre skal delta i arbeidsmarkedet. Når det gjelder forventninger fra staten og forestillinger om staten er det stor forskjell mellom de to land. Norske informanter fastslår at de setter stor pris lengre permisjonsperioder og subsidierte barnehager. Og parene har store forventninger fra staten, spesielt i forhold til barnehager: de ønsker bedre dekning og mer støtte. Tyrkiske par forventer derimot lite fra staten, særlig i forhold til det de definerer som deres ‘private problemer’ hjemme. Tidsbruk og framtidsplaner Både tyrkiske og norske par med små barn føler et stort tidspress. Spesielt tyrkiske mødre som jobber i den private sektor føler at de har lite kontroll over sin tid. Både norske mødre og fedre ønsker å få mer tid: både til familien og til fritidsaktiviteter. Tyrkiske og norske par har også forskjellige framtidsplaner. De fleste norske par snakket om ‘å holde sammen som familie’ som en viktig plan. For tyrkiske par var det å sikre framtiden økonomisk det viktigste. Velferdsstaten har her trolig stor betydning. Norske par er mer “dekommodifiserte” siden velferdsordningene gir en grunnleggende sikkerhet for framtida. Økonomiske og politiske faktorer legger større bånd på tyrkiske pars framtidsplaner. Et viktig problem som yngre norske par opplever er å takle høye og motstridende forventninger knyttet til å være vellykket i mange sfærer samtidig. For tyrkiske par er hovedproblemet å takle motstridende forventninger av tradisjonelle og sen-moderne familieforhold og kjønnsrelasjoner. Forskjellige moderniteter, forskjellige overganger Sosiale forhold i Tyrkia og Norge kan karakteriseres som kontekster av forskjellige moderniteter. Blant tyrkiske par en overgang fra en tidlig-moderne til sen-moderne holdning var mer synlig. Yngre tyrkiske par var mer individualisert og mindre opptatt av tradisjonelle bånd, sammenliknet til de eldre. En liknende holdningsforskjell var mindre synlig blant norske par. En tendens som karakteriserer norske par var en holdning som jeg kaller ‘forsiktig moderne.’ Kjennetegn for denne innstillingen er en skeptisisme om økende dominans av penger og økende sosiale ulikheter i samfunnet. Et felles ønske blant yngre norske par var å redusere daglig travelhet og få mer tid for familielivet. En likhet mellom tyrkiske og norske par var det faktum at kjønnsforskjeller eksisterer i forhold til fordeling av ulønnet arbeid og i forhold til erfaringer i arbeidsmarkedet. Selv blant disse par som deltar i lønnsarbeidet under like betingelser, er det kjønnsforskjeller når det gjelder organisering og utføring av hus- og omsorgsarbeid. Kvinner både føler seg mer ansvarlig og gjør mer av ulønnede arbeid i den private sfæren. Og det er ofte kvinner som velger å prioritere familien når konfliktene mellom forventningene hjemme og i jobben blir store. | en_US |
