Samordning i teori eller praksis? En studie av samordning i arbeidet med Regional kystsoneplan for Sunnhordland og ytre Hardanger

Abstract

Denne oppgaven tar for seg samordning av offentlige aktører i arbeidet med Regional kystsoneplan for Sunnhordland og ytre Hardanger. Formålet med oppgaven er å undersøke hvordan samordning mellom myndighetsnivå og statlige regionale aktører har fungert i planarbeidet, ved å analysere kontekstuelle-, strukturelle-, og prosessuelle forhold. Bakgrunn for studiet er samordningskravet som stilles til planlegging etter plan- og bygningsloven, der det sies at planlegging skal bidra til å samordne offentlige oppgaver og aktører, og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Regionale planer fremheves som et særlig effektivt virkemiddel når flere forvaltningsetater er involvert og når det foreligger komplekse problemstillinger, mange interesser, og mulige konfliktområder. Spørsmålet er hvordan det i regionale kystsoneplaner arbeides for å sikre denne samordningen i praksis. I studiet settes samordningsbegrepet i en planleggingskontekst, ved å beskrive regional planlegging som en måte å ta tak i komplekse utfordringer i kystsoneforvaltningen. Det undersøkes hvordan samordning uttrykkes gjennom ulike mekanismer og bidrar til samordnet innsats av deltakende aktører, og i hvilken grad samordning er oppnådd i arbeidet med Regional kystsoneplan for Sunnhordland og ytre Hardanger. Datagrunnlaget består av offentlige dokumenter og intervjuer med berørte forvaltningsaktører i planområdet. Det teoretiske utgangspunktet er at regional planlegging er en hybrid styringsform som forekommer i skjæringspunktet mellom myndighetsnivå (vertikalt) og statlige regionale aktører (horisontalt), der planen både blir et resultat av struktur (hierarki) og samarbeid (nettverk). Hierarki og nettverk anses her som komplimenterende samordningsmekanismer, som i planarbeidet må fungere sammen for å skape vellykkede prosesser. Hovedfunnet fra oppgaven er at arbeidet med kystsoneplanen har blitt overraskende komplisert og konfliktfylt, noe som har ført til at planarbeidet har blitt klagd inn på departementsnivå. Planprosessen kjennetegnes av både hierarkiske- og nettverksbaserte mekanismer, der hierarkiet har den fremtredende rollen. Studien viser hvordan det formelle med planarbeidet er på plass, men at prosessen påvirkes av manglende tillit, ressurser, dialog og deltakelse. Ytterligere avdekker studien også interessante funn som ikke forventes ut ifra teorien. Planprosessen påvirkes av kompliserte maktforhold mellom kommune og fylkeskommune, sterk kultur og stedsidentitet, og spenningen mellom bruk- og vern som motstridende hensyn i planområdet. Arbeidet skaper således rom for videre forskning.