Strategisk og deliberativ kunnskapsbruk. Europaparlamentets bruk av kunnskap i godkjenningen av glyfosat

Abstract

I denne studien blir det undersøkt hvordan Europaparlamentet brukte kunnskap i forbindelse med godkjenningsprosessen av det aktive stoffet glyfosat mellom 2016 og 2017. Godkjenningsprosessen ble preget av at det fremkom dokumentasjon om glyfosats potensielt kreftfremkallende egenskaper. Europaparlamentet var under sterk press fra sivilsamfunnet for å jobbe mot et forbud. Problemstillingen som brukes i studien er "Hvordan forholdt Europaparlamentet seg til ekspertkunnskap i saken om godkjennelse av glyfosat? Brukte de ekspertkunnskap strategisk eller deliberativt?". Studiens utgangspunkt er at Europaparlamentet enten kan bruke kunnskap for å øke kvaliteten av utfallet i den politiske avgjørelsesprosessen eller for å strategisk for å vinne til seg legitimitet. Innenfor strategisk kunnskapsbruk identifiseres det to former: substantiverende og legitimerende bruk av kunnskap. Det teoretiske rammeverket som ligger til grunn for studiet er teorier om deliberativ styring og deliberativ og strategisk kunnskapsbruk, samt teorier knyttet til ulike diskurstyper i politiske avgjørelsesprosesser og legitimitetsteori. Problemstillingen undersøkes gjennom en kvalitativ analyse av dokumentasjon som kom frem i løpet av avgjørelsesprosessen, fra Europaparlamentet og underliggende komitéer, Europakommisjonen og underliggende byråer, samt andre relevante aktører. Funnene indikerer at selv om det var et tynt belegg for å påstå at glyfosat er kreftfremkallende fant Europaparlamentet andre årsaker til hvorfor glyfosat ikke bør godkjennes. Disse er bygger både på et kunnskapsgrunnlag som ikke var fokus ellers i prosessen, og på et moralsk og etisk rammeverk som Europaparlamentet kan sies å jobbe innenfor. Det konkluderes i oppgaven med at Europaparlamentet brukte kunnskap deliberativt, med klare substantiverende trekk i enkelte spørsmål.