Forening eller forretning? Balansegangen mellom økt kommodifisering og lokal tilknytning i norsk toppfotball

Abstract

Hva skjer med norske toppfotballklubbers lokale forankring når de integreres i globaliseringsprosessen? Økte pengestrømmer, økt import av utenlandske spillere og profesjonalisering av klubborganisasjonene har bidratt til en økt kommodifisering i norske fotballklubber. Sogndal IL er intet unntak. Klubben har gått fra å være tuftet på dugnader og frivillig arbeid til å bli en arbeidsplass for over 50 mennesker. Budsjettet er på 20 millioner kroner og spillerstallen består av 36% utenlandske spillere per 2007. I denne studien diskuterer jeg forholdet mellom klubb, spillere og sted i Sogndal. Jeg argumenterer for at det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom småbyklubber og sted. Sogndal IL har, til tross for økt kommodifisering, bevart mange av sine tradisjonelle verdier. Den har skapt et narrativ av seg selv som en imøtekommende og trygg klubb, med ambisjoner om tippeligaspill og med gode fasiliteter, som gjør klubben til rette stedet å utvikle seg som fotballspiller. Spillerne fristes, i hovedsak, til klubben av tre representasjoner av hva Sogndal er. Dette inkluderer: 1. Sogndal i rollen som Sogn og Fjordanes beste lag. 2. En klubb med alle muligheter for sportlig fremgang og 3. Klubben som en dyktig talentutvikler og talenteksportør. Det viser seg at en fotballklubb, gjennom sine strategier i praksis, kan bevare sin lokale tilkobling. Sogndal IL har funnet en balansegang mellom forretningsdrift og foreningsdrift.