Tørkesommeren 2018: En casestudie av jordbrukets resiliens til ekstremværhendelser og utvikling av klimatilpasningsstrategier

Abstract

Endrede værmønstre og mer ekstremvær som følge av klimaendringene er en av de største utfordringene for jordbruk og matsikkerhet. Tørken som rammet Norge og store deler av Europa sommeren 2018 understreker at også norsk matproduksjon er sårbar for klimaendringer og at det norske jordbruket ikke er tilstrekkelig tilpasset fremtidens klima. Med utgangspunkt i resiliensteori undersøker denne casestudien håndteringen av tørkesommeren blant husdyrbønder i Sør-Fron kommune i Gudbrandsdalen, og betydningen av et slikt klimatisk sjokk for utvikling av tilpasningsstrategier til klimaendringer. Gjennom dybdeintervjuer med i hovedsak gårdbrukere, men også landbruksrådgivere og representanter fra landbrukskontoret, gir denne studien inngående forståelse for sårbarheter og styrker ved jordbrukssystemet i møte med ekstremvær, samt dypere innsikt i prosesser rundt klimatilpasning. Studien finner at jordbruksstrukturen med flere dyr enn hva gårdens fôrgrunnlag tilsier, samt manglende bufferkapasitet av fôr og økonomiske midler gjorde gårdene svært sårbare for tørkesituasjonen. Derimot bidro både formelle og uformelle nettverk, utmarksressursene og organisering av jordbrukssystemet på høyere nivå til å kompensere for mangler på gårdsnivå. Studien understreker at ingen kan være resiliente alene, og at en gårds resiliens må vurderes i sammenheng med sin kontekst. Høyere resiliens i andre deler og nivåer av jordbrukssystemet bidro til økt resiliens til tørkesommeren på gårdsnivå, og en kan anta at disse relasjonene vil styrke den enkelte gårds resiliens også ved en neste krise. Tørkesommeren blir oppfattet som et sjeldent enkelttilfelle, og kan ikke sies å ha satt i gang omfattende klimatilpasninger. Den landbrukspolitiske utviklingen preget av strukturrasjonalisering oppleves som en større og mer prekær problemstilling enn klimaendringene. Likevel medførte tørkesommeren en bevissthet rundt den doble sårbarheten klimaendringer og strukturrasjonaliseringer utgjør for jordbruket i Gudbrandsdalen. Studien tyder på at gårdbrukerne møter fremtidig usikkerhet tilknyttet en rekke usikkerhetsmomenter samtidig med målsettinger om økt robusthet, styrket evne til å bufre forstyrrelser og tåle en støyt, enten det skyldes klima, politikk eller noe helt annet. Disse målsettingene vitner om gårdssystemer med en betydelig grad av tilpasningskapasitet. En landbrukspolitikk som i større grad oppmuntrer til matproduksjon over hele landet tuftet på det lokale ressursgrunnlaget og iverksetting av klimatilpasningstiltak kunne styrket gårdssystemenes robusthet og resiliens til klimaendringer i Gudbrandsdalen.