Å leve med cellegiftindusert perifer polynevropati: En kvalitativ studie av kreftoverleveres erfaringer

Abstract

Bakgrunn: Et økende antall kreftoverlevere gjør at mange lever med seneffekter kreftbehandlingen har medført. Cellegiftindusert perifer polynevropati er en seneffekt som kan påvirke livskvaliteten hos de som rammes. Hensikt: Formålet med studien var å få en dypere forståelse av hvordan det oppleves å leve med cellegiftindusert perifer polynevropati og hvordan det påvirker hverdagen, samt å få frem erfaringer knyttet til informasjon og oppfølging av denne seneffekten. Metode: Studien har et kvalitativt design hvor semistrukturerte dybdeintervjuer ble gjennomført med åtte deltakere som alle hadde symptomer på perifer polynevropati mer enn ett år etter avsluttet cellegiftbehandling. De transkriberte intervjuene ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater: Analysen resulterte i det overordnede temaet «endret liv». Tre hovedkategorier fremkom: «kroppslige endringer», «lære å leve med» og «behov underveis». Flere underkategorier viste ulike dimensjoner av disse. Kroppslige endringer påvirket dagliglivets aktiviteter og livgivende aktiviteter. Forhold som hadde betydning for hvordan de lærte seg å leve med endringene, var ulike tilpasninger til en ny normal, hvilken innstilling de hadde til utfordringene de møtte, og en aksept for at bivirkningen var en pris de måtte betale for å overleve kreftsykdommen. Samtidig gjorde forventinger om at hverdagen ville bli som før behandlingen, det vanskeligere å akseptere at livet var endret. Erfaringer med informasjon og oppfølging viste at det var ulike behov og en rekke utfordringer knyttet til informasjon. Konklusjon: Studiens funn er diskutert i lys av Antonovskys begrep «opplevelse av sammenheng». Innsikt og forståelse for hvordan det oppleves å leve med seneffekten cellegiftindusert perifer polynevropati er viktig i møte med pasienter både før, under og etter behandling med nevrotoksiske cellegifter. Ulike behov for informasjon og oppfølging viser at en individuell tilnærming er nødvendig.