To våtmarksområder i endring over 70 år: Naturtypekartlegging og økologisk tilstandsvurdering av Ulsetstemma og Krosslivatnet i Åsane i Bergen

Abstract

Forvaltning av våtmark- og ferskvannsystemer havner ofte i konflikt med annen verdiskapning tilknyttet urbanisering. Slike blå-grønne infrastrukturer er svært viktige. De er grønne lunger som tilbyr både økologiske og samfunnsmessige tjenester, som flomregulering, rensing av vann og luft, og rommer stort habitats- og artsmangfold. Kartlegging og tilstandsvurdering av disse arealene er vesentlig for å sikre god forvalting. Per i dag er det likevel utfordrende å ivareta ferskvann og arter i våtmark på en bærekraftig måte, grunnet kunnskapsmangler om hvilke verdier og funksjoner som er knyttet til dem. Fysiske inngrep, nedbygging og forurensing utgjør de største truslene for ferskvannets artsmangfold, hvilket også er tilfellet ved Ulsetstemma og Krosslivatnet, to ferskvann som henholdsvis har blitt demmet opp og senket. De ligger begge i Åsane i Bergen, en tidligere jordbrukskommune med store våtmarksarealer som er svært nedbygd. En økologisk tilstandsvurdering av disse lokalitetene har blitt utført, med utgangspunkt i økologiske indikatorarter i makrovegetasjonen. Natur- og vegetasjonstypekart, med bruk av NiN- og VN-teori, har blitt fremstilt for vannene og tilgrensende områder. Områdenes nåværende tilstand er blitt undersøkt, og endringer inntruffet i områdene, hovedsakelig etter 1950, er blitt analysert. Undervannsenger og kant- og strandsonevegetasjonen har i dag verdifullt artsmangfold, og er habitat for både fugler og amfibier. Ulsetstemma er viktig froskelokalitet, og Krosslivatnet har sumpskog med innslag av edelløvskog. Resterende kulturmark er gjengroende, hvilket trolig har positiv innvirkning på fuglelivet da begge vannene er viktige fuglelokaliteter. Undersøkelsen viser at per 2019 er den økologiske tilstanden god i Ulsetstemma, og god til moderat i Krosslivatnet, gitt kriterier Vanndirektivet legger til grunn. Åsane bydel er i sterk utvikling, og planlagte byggeprosjekter kan føre til forringelse på den økologiske tilstanden. Forurensing er lite fremtredende, men etablering av mer infrastruktur i nærheten av lokalitetene kan forverre denne situasjonen. Økt støy, forsøpling og eutrofiering kan tenkes å skape forstyrrelser. For resterende våtmarksområder i Åsane kan også økt fragmentering redusere det biologiske mangfoldet i bydelen. Dersom kommune, Statens Vegvesen og andre aktører får kunnskap om verdiene knyttet til de to våtmarksområdene og tar hensyn til dem i sin planlegging, kan begge vannene framstå som grønne og artsrike lunger i et ellers tett utbygd område. Det er derfor ønskelig at denne studien kan bidra til ny og planleggingsrelevant kunnskap, som også vil gi økt bevissthet rundt våtmark og ferskvann sin verdi i ekspanderende byer forøvrig.