Problemresepter i sykehusapotek - forekomst, oppfølging og dokumentasjon av potensielt kliniske problemer.

Abstract

Apotekfarmasøyter har som nøkkeloppgaver å sikre riktig og trygg legemiddelbruk hos befolkningen, og de utgjør ofte et av de siste leddene i kontroll og kvalitetssikring av legers forskrivninger, før legemidlene når pasienten. Arbeidet kommer samfunnet til gode både i form av økt pasientsikkerhet, forbedret effekt av legemiddelbruken og samfunnsøkonomiske besparelser. Uklarheter eller feil ved forskrivninger krever at farmasøyter går inn og avklarer eller endrer på ordinasjonen. Dette kalles en intervensjon, og det er spesielt interessant å se på de som potensielt kan påvirke det kliniske utfallet til pasienten. Hensikten med studien var å se på forekomsten av potensielt kliniske intervensjoner i sykehusapotek, om det finnes legemiddelgrupper som krever intervensjon i større grad enn andre, kommunikasjonen mellom farmasøyt og forskriver, samt dokumentasjonen av disse punktene. Det var ønskelig å få et bedre bilde av tidsbruken, omfanget og hvorvidt dokumentasjonen gjenspeiler det arbeidet som blir utført i apotekene. Det har blitt gjort en retrospektiv studie av datamateriale hentet ut fra fire sykehusapotek, over en seks måneders periode. Dataene har bestått av intervensjonsrapporter og ekspedisjonsstatistikk fra FarmaPro. Det er også gjennomført en observasjonsstudie av forskriverkontakt i de samme fire apotekene. Forekomst og dokumentasjon av intervensjoner har blitt sammenlignet mellom de to studiene. I datamaterialet til den retrospektive studien ble det registrert 119 521 ordinasjoner, og 1249 intervensjoner (1.05%) med potensiell klinisk betydning. Farmasøytene dokumenterte kontakt med forskriver i 0.5% av alle ordinasjonene, og i 26% av de potensielt kliniske intervensjonene. I observasjonsstudien krevde 1.9% av alle ordinasjonene forskriverkontakt, og 63% av problemene var av potensiell klinisk karakter. 36% av samtalene hadde en årsak eller utfall som er vanskelig eller ikke mulig å dokumentere. De samme legemidlene er observert som grunn for kontakt i begge studiene. Farmasøyter bruker betydelig tid på å følge opp problemforskrivninger i sykehusapotek og spesielt de problemene som har klinisk karakter. Dokumentasjonen av dette arbeidet er mangelfull, og dette kompliserer muligheten til å synliggjøre det viktige arbeidet som utføres av apotekfarmasøyter.