Forholdet mellom statlig tilskudd og idrettens autonomi: En casestudie om Kulturdepartementets respons på revisjonsrapport om spillemidler til idrett

Abstract

Studiet har analysert hvordan Kulturdepartementet har respondert på Riksrevisjonens rapport om "Kulturdepartementets oppfølging av NIFs bruk av spillemidler for perioden 2012-2017", der Riksrevisjonen fant det kritikkverdig, at Kulturdepartementet ikke hadde fått bedre informasjon fra Norges Idrettsforbund til å kunne vurdere om statlige idrettspolitisk mål kunne nås. Riksrevisjonen kritiserte Norges Idrettsforbund for misbruk av penger, som ga et grunnlag til å anta en form for respons fra Kulturdepartementet. Dette er fordi midlene er statlige som fordrer krav om rapportering og oppfølging i tråd med statlige retningslinjer. Dette har blitt gjort ved å ta utgangspunkt i og operasjonaliser Hood (1983) sitt NATO-skjemaet som inndeler virkemidler i kategorier av nodale (informasjonbaserte), autorative (regelbaserte), økonomiske og organisatoriske virkemidler. Studiens funn indikerer at departementet har brukt noen virkemidler som følge av Riksrevisjonens rapport, der departementet vil i større grad gå dypere i NIFs styringskjede for å sikre en fellesrapportering fra NIF, men at responsen er preget av samstemte interesser med NIF og fravær av politisk interesse. Samtidig har studiens funn belyst Riksrevisjonens praksis der Riksrevisjonens rapport har etterlatt et inntrykk som blir bestridt som både faktafeil, unyanserte konklusjoner og mangelen på tilsvarsrett. Dette fikk Riksrevisjonen blant annet kritikk for i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Med dette i bakhold har studiets funn aktualisert og reist nye spørsmål om Riksrevisjonens rolle som et mer synlig forvaltningsorgan.