Sosialomsorgen og dens forvaltere

Abstract

Ved hjelp av folkevalgte sosialstyrer og sosialkontorer skulle kommunene settes i stand til å avhjelpe sosiale problemer mer i overensstemmelse med nyere idéer om sosial behandling. Menneskere på livets skyggesider skulle bli hjulpet, og en skulle samtidig gå inn for forebyggelse av sosiale problemer. Boka viser at mye ble annerledes enn mange hadde tenkt seg. De fleste lover settes i verk av jurister. Lov om sosial omsorg settes i verk av folkevalgte lekfolk. Boka viser hvordan disse lekfolk oppfatter lovens intensjoner, og hvordan tradisjonelle og moralske synsmåter slår gjennom og farger oppfatningene. Den viser også hvordan løsningen av bestemte typer sosiale problemer får en utforming som varierer fra ett sosialstyre til et annet.Sosialstyrene blir lett part i en interessekonflikt der lokalsamfunnet, klientelet, sosialarbeiderne og de folkevalgte har forskjellige oppfatninger av hvordan sosialomsorgen skal få utfolde seg. Konflikten ser ut til å passivisere sosialstyrene, som søker over i den type virksomhet som er minst konfliktfylt og favoriserer det klientel som forårsaker minst konflikter. Etter intensjonene i loven ville sosialstyert kunne være et kommunalt organ med et temmelig stort maktpotensial, men ofte blir sosialstyrene organer med liten innflytelse på det kommunalpolitiske liv.