Boligmangel, bolignød, boligkrise. Den kommunale håndteringen av boligproblemene i Bergen mellom 1910 og 1919.

Abstract

Denne mastergradsoppgaven forsøker å gi svar på hvordan, og i hvilken grad, Bergen kommune involverte seg i boligproblemene i Bergen i perioden 1910-1919. Gjennom folkeveksten på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet oppstod en boligmangel i byen. Denne ble forsterket av boligkrakket i 1899/1900, og førte til at arbeiderbevegelsen krevde kommunal inngripen. Boligkrakket, sammen med første verdenskrig, førte dessuten til at boligmangelen gikk over til å bli bolignød. Etter hvert som arbeiderbevegelsen vokste gjennomførte kommunen tiltak: først ved å støtte filantropiske selskap, deretter ved å bygge selv. Dette møtte stort sett protester fra de konservative partiene og kommuneadministrasjonen. Likevel fant en glidende endring sted blant de konservative representantene. Dette skjedde spesielt i forbindelse med de problemene første verdenskrig og bybrannen i 1916 medførte. Bybrannen forårsaket også en holdningsendring i kommunen. Tidligere hadde boligbrakker vært sett på som nedverdigende å bo i, men på grunn av den prekære boligkrisen satset Bergen kommune først og fremst på å bygge slike brakker etter brannen. Krigen og brannen førte dessuten til økt offentlig forvaltning, og byråkratisering av arbeidet for å løse boligproblemene. Boligrådet og Husleienemnden blir stående som kanskje de to viktigste organene i denne sammenheng. Boligrådet ble opprettet for å ha et organ som kunne foreslå nye tiltak, og bistå formannskap og magistrat ved spørsmål angående boligproblemene. Husleienemnden skulle sikre at leieboere ikke ble grovt utnyttet på et marked som i høyeste grad tilhørte huseierne. Etter fredsslutningen i 1918 opplevde flere av de store, norske partiene oppbrudd og opposisjon fra egne rekker. Bergen Huseierforening og Bergen Leieboerforening er eksempler på slik opposisjon. Huseierne hadde tradisjonelt støttet Høyre, men dannet et eget politisk parti til valget i 1919 for å få avviklet Husleienemnden. Leieboerforeningen begynte fra høsten 1919 å gjennomføre direkte aksjoner som for eksempel husokkupasjoner. Dette førte striden om boligpolitikken inn i en ny fase.