Norsk film - En investors perspektiv

Abstract

Norge er et lite kultur- og språkområde, og uten støttesystemet til norsk film ville det ikke blitt produsert mye film. Men staten støtter ikke bare film i form av penger, den har også satt klare kulturpolitiske mål for filmsatsningen. Det skal blant annet produseres 25 langfilmer i året, og av dette fem dokumentarfilmer og fem spillefilmer for barn. For å nå disse nye og ambisiøse målene endret staten i 2001 deler av filmpolitikken og støtteordningene for film. Et av delmålene med den nye politikken var blant annet å få inn flere private investorer i norsk film. Dette er bakgrunnen for valg av min problemstilling: • Er det lønnsomt å investere i norsk film? For å besvare denne problemstillingen har jeg undersøkt norske filmer; både spillefilmer for voksne, spillefilmer for barn og dokumentarfilm (alt produsert med henblikk på normal kinopremiere og – visning). Jeg har undersøkt filmer med premiere i tidsrommet 1997 til 2008. Analysen min bygger på ”nøkkeltall” mottatt fra Norsk filminstitutt. Disse nøkkeltallene inneholder kun bruttoinntekter til kino. Jeg har derfor vært nødt til å estimere inntektstall til produsenter, noe som fører til at min analyse ikke gir et helt korrekt bilde av lønnsomheten innen norsk film. Likevel mener jeg at den analysen som jeg har gjort, og de funn som jeg har kommet frem til, langt på vei gir et godt helhetsinntrykk av lønnsomheten innen norsk film. For å komplimentere det kvantitative datamaterialet har jeg også intervjuet såkalt ”eksperter” inne bransjen. Jeg har intervjuet tre produsenter og to investorer.