Epidemisk dødelighet i endring

Abstract

Befolkningen i det førindustrielle Europa var ofte utsatt for tilbakevendene befolkningskriser og generellt sett høy dødelighet. Danmark-Norge, og Bergen, var intet unntak. Ettersom Bergen var en handelsby med god tilgang på mat, er det sannsynlig at mye av den høye dødeligheten her skyldtes epidemiske sykdommer. På slutten av 1700-tallet gikk antallet døde i befolkningen ned. Det finnes mange forskjellige teorier på hva som var årsaken til dette. To forskjellige perioder ble valgt ut for for nærmere analyse, og disse ble valgt på grunnlag av at det var epidemier og spesielt mange døde i disse periodene. I den ene perioden var det en koppe-epidemi. Det er sannsynlig at det også var en koppeepidemi i den andre perioden. En tredje periode ble valgt på grunnlag av sin stabile normale dødelighet, og denne ble brukt som kontrollperiode. Koppene var en av de mest utbredte og hissigste sykdommene i samtiden. Den smittet raskt og var i svært mange tilfeller dødelige. Gjennom en aldersbestemt og geografisk detaljstudie kom det frem at epidemier, mest sannsynlig kopper, ikke rammet fullt så generellt som tidligere antatt. I Bergen hadde man en gruppe mennesker som utførte koppeinokulasjon av barn i epidemitider. Spredningsmønsteret tyder på at i områdene hvor disse praktiserte var antallet døde barn redusert i forhold til de andre områdene i byen. Denne studien viser hvordan epidemiene spredte seg, både i tid og rom. Det kommer frem at inokulasjonen har hatt en viss påvirkningskraft på hvem som ble rammet hardt av sykdommen, og hvem som hadde større sjanser for å unngå den. Dette utifra deres geografiske og sosiale plassering i byen.

The population inhabiting pre-industrial Europe was often subject to reoccurring mortality crises, and high mortality rates in general. Denmark-Norway, and Bergen, were no exception. As Bergen was a city of trade and commerce with plentiful access to food, a lot of the high mortality rates were most likely caused by infectious disease. At the end of the 1700s, the mortalityrates went down. There are several different theories as to why this happened. Two different periods of time were selected for closer analysis, and they were chosen on the basis that there were epidemics present in the them, and that particularly many persons died during these periods. One of these periods contained a smallpox epidemic, and it is likely that there was also a smallpox epidemic in the second period. A third period was selected based on its stable and normal mortality rates, and was consequently used as a control-period. Smallpox was one of the most common, and aggressive of the diseases of the time. It spread quickly and proved to be lethal in very many cases. Through an agespecific- and geographic detailstudy, it emerges that epidemics, most likely smallpox, did not strike as indescriminatley as has earlier been assumed. In the city of Bergen, there was a group of people who conducted smallpox inoculation on children in times of epidemics. The pattern spread suggests that in the areas where these people conducted their inoculations, the number of children dying in the epidemic was reduced compared to other areas of the city. This study shows how the epidemics spread, both in time and space. It reveals how the practise of inoculation have had a certain power of impact on who severely suffered from the disease, and who had better chances of escaping it. This based on their geographic and sosical place in the city.