Miocen utvikling av Vøringbassenget, basert på 2D multikanals seismikk
Master thesis
View/ Open
Date
2010Metadata
Show full item recordCollections
- Department of Earth Science [1104]
Abstract
2D multikanals seismikk, i kombinasjon med brønndata, er i denne studien benyttet for å studere de kenozoiske sedimentene i Vøringbassenget. I tillegg til den seismiske studien er fire brønner knyttet sammen med det seismiske datasettet, og data fra elleve brønner er benyttet for å danne et bilde av variasjonen til den geotermale gradienten i studieområdet. Studien har hatt tre hovedmål: (1) å kartlegge de kenozoiske sedimentenhetene i studieområdet med spesielt fokus på de miocene avsetningene, (2) å studere kontrollerende faktorer som styrer den diagenetiske omdannelsen av opal A til opal CT, samt dannelsen av en diagenetisk bunnsimulerende reflektor (BSR), og (3) å studere utbredelsen av det polygonale forkastningssystemet i Vøringbassenget og se på sammenhengen mellom sedimenttyper og intensiteten til forkastningene. Seks regionale sekvensgrenser (reflektor R1-R6) er tolket, og disse avgrenser fem seismostratigrafiske enheter: enhet I (yngst) - enhet V (eldst). To horisonter med begrenset utstrekning (reflektor R3i og R4i) er studert, og disse avgrenser totalt fire underenheter: underenhet III.1 (yngst), III.2, IV.1 og IV.2 (eldst). I tillegg er en diagenetiske bunn simulerende reflektor (reflektor R7) tolket. Den sedimentære lagrekken antas å ha en maksimumsalder på 65.5 millioner år. Lagfølgen indikerer en utvikling fra dypmarine hemipelagiske ooze sedimenter i eocene og oligocen, til havstrømsdominerte dypmarine sedimenter i perioden fra tidlig miocene til tidlig pliocen. Ved overgangen til sen pliocen dominerer glasiale debrisstrømavsetninger Norskemarginen. Opptredenen av flere intervaller med konturittiske refleksjonsmønstre i de miocene og tidlig pliocene enhetene tyder på at havstrømmene har påvirket avsetningene i Vøringbassenget mer enn man tidligere har trodd. I denne studien er deformasjonsstrukturer identifisert i opal A-CT grensen, og dermed tolkes det at grensen i dag representerer en inaktiv diagenetisk grense. Opal A-CT grensen ble mest sannsynlig inaktiv ved midt miocen tid. Det tolkes at opal A-CT grensen var aktiv i Vøringbassenget som et resultat av sterk hydrologisk aktivitet forbundet med dannelsen av det polygonale forkastningssystemet. Opal A-CT grensen ble mest sannsynlig inaktiv som følge av at den hydrotermale aktiviteten ble redusert etter som de fluidholdige sedimentene ble drenert og aktiviteten i det polygonale forkastningssystemet ble redusert. Studien av de polygonale forkastningene viser at det finnes en sammenheng mellom intensiteten til de polygonale forkastningene og den totale mektigheten til den studerte miocene sedimentpakken. I områder hvor mektigheten til de miocene sedimentene er over 1.2 s (TVT) er det observert høy intensitet i det polygonale forkastningssystemet. I områder hvor mektigheten til de miocene sedimentene er under 0.4 s (TVT) avtar intensiteten til de polygonale forkastningene betraktelig.