Integrering og ekskludering: Jødenes stilling i Den danske anordningen av 29. mars 1814 og i Den norske Grunnloven av 17. mai 1814

Abstract

Våren 1814 ble jøder integrert i Danmark og ekskludert i Norge. Denne oppgaven handler om hvordan Det Jødiske Frihetsbrevet av 29. mars 1814 ble til i Danmark, og hvordan bestemmelsen i paragraf 2, som nekter jøder adgang til riket, ble til. I tillegg blir det drøftet hvorfor disse bestemmelsene ble til. Frihetsbrevet i Danmark ble til gjennom et samarbeid mellom myndighetene, særlig representert av kong Frederik 6 og den mosaiske menigheten i København. Ekskluderingsbestemmelsen i paragraf 2 ble til på Riksforsamlingen. I denne oppgaven argumenters det for at argumentene for hvorfor jøder ikke burde ha adgang til Norge, er basert på fordommer. Både i Danmark og Norge finnes det aktører som både taler for og imot jøder. Årsaken til at jøder ble ekskludert fra Norge og integrert i Danmark er at det i Danmark var en mosaisk menighet som ønsket å bli reformert og integrert, i Norge bodde det ikke jøder. I København kunne derfor jødene motbevise fordommene og jobbe mot å bli integrert i det danske samfunnet. En annen viktig årsak er aktørene. Kong Frederik 6 og de øvrige myndighetene ønsket også å integrere jødene. På Riksforsamlingen var det ingen lignend øvrighet, og ekskluderingsbestemmelsen, som alle andre bestemmelser på Eidsvoll, skulle stemmes over.