Motivere på gruppe- eller individnivå? - En empirisk studie av incentiver

Abstract

Problemstillingen i oppgaven er som følger: Vil en bonusordning som vurderer og belønner på individnivå ha en sterkere incentiveffekt enn en ordning med ren gruppebonus? Problemstillingen besvares ved å gjennomføre en økonometrisk analyse på data fra kundesenteret i et norsk forsikringsselskap. I 2004 ble det gjennomført endringer i de ansattes bonusordning, og man erstattet gradvis den eksisterende ordningen med gruppebonus med en ordning hvor individuelle prestasjoner i større grad ble vurdert og belønnet. Siden ikke alle ansatte var omfattet av denne ordningen gir dette tilgang på en kontrollgruppe, og difference-in-difference (DiD) - metoden brukes for å identifisere effekten av reformen. Regresjonene er gjennomført i programvaren Stata. Resultatene tilsier at endringen i bonussystem hadde en signifikant positiv effekt på de ansattes ukentlige salg av forsikringer, og DiD-estimatoren indikerer en økning i gjennomsnittlig salg på mellom 1.506 og 1.583 enheter per uke. Regresjonsmodellene er spesifisert slik at dette resultatet tolkes som endring i salg av forsikringer som følger av at de ansatte yter høyere innsats. Resultatene er dermed i tråd med teoretiske modeller som predikerer at ordninger med gruppebonus ikke gir arbeidstakere tilstrekkelige incentiver til å yte innsats. På bakgrunn av regresjonsanalysen kan det ikke påvises forskjeller i hvordan menn og kvinner responderte på reformen. Det kan heller ikke konkluderes med at det var forskjell i hvordan individer eller team med relativ høyt eller lavt salg før reformen ble påvirket.