The Historiography of Israel's new historians; rewriting the history of 1948

Abstract

Abstract: This master thesis is about the Israeli historiography, with a particular focus on four books published in 1987-1988 and the authors behind them, Simha Flapan (1987): The Birth of Israel, Myths and Realities. New York, Pantheon Books. Benny Morris (1988): The Birth of the Palestinian Refugee Problem 1947-1949 (Cambridge University Press) Avi Shlaim (1988): Collusion across the Jordan, King Abdullah, the Zionist Movement and the Partition of Palestine (Columbia University Press) and Ilan Pappé (1988): Britain and the Arab-Israeli conflict, 1948-1951 (St. Martin's Press). These books became known as the "new historiography" in Israel, after Benny Morris described himself and the other authors of these books as "new historians." These historians have cast a critical eye on the 'official' historiography in Israel, and took issue with nationalist myths in the Israeli historiography. In the post-war period the accounts of the Zionist leadership of the events of 1948 were undisputed as that the "official" Israeli understanding of history. From 1982, the conditions for writing critical history changed, as authorities released large part of the official state archives in Israel on the basis of the 30-year rule for the release of archival material. In addition, Israel invaded Lebanon and hundreds of thousands of Israelis demonstrated against the war and especially Israel's complicity in the massacre in the Palestinian refugee camps of Sabra and Shatila in Beirut. This led to a new critical climate even in academia with the authorities. The new historians then investigated the events of 1948 when Israel was founded, and argued that the understanding of this period was characterized by myths. Among these was the myth that Israel did not have any moral responsibility the flight of the Palestinians in 1948 that was the most important and had the largest political implications. The new historians said that Israel expelled Palestinians by force, and massacres and bomb attacks by Israeli forces caused such fear in the population that many more fled. Another central theme in the new historiography is the collaboration between the Zionists and King Abdullah of Jordan prior to and during the first Arab-Israeli war of 1948-1949. The new historians say that it is not true that the Arabs were united in the goal of destroying the Jewish state, as King Abdullah of Jordan who commanded the strongest Arab army: The Arab Legion, collaborated with the Israelis to divide Palestine Mandate between them, at the expense of Palestinians. However, the political shift to the right in Israeli politics after the collapse of the Camp David negotiations and the following outbreak of the second intifada in 2000, led to a reversal of the reception for the New Historiography in the Israeli public.

Sammendrag på norsk: Denne oppgaven handler om Israelsk historiografi, med et spesielt fokus på fire bøker utgitt i 1987- 1988 og forfatterne bak dem: Simha Flapan (1987): The Birth of Israel, Myths and Realities. New York, Pantheon Books. Benny Morris (1988): The Birth of the Palestinian Refugee Problem 1947-1949 (Cambridge University Press) Avi Shlaim (1988): Collusion across the Jordan, King Abdullah, the Zionist movement and the Partition of Palestine (Columbia University Press) og Ilan Pappé (1988): Britain and the Arab-Israeli conflict, 1948-1951 (St. Martin's Press). Disse bøkene ble kjent som den nye historiografien" i Israel, etter at Benny Morris betegnet seg selv og de andre forfatterne av de nevnte bøkene som nye historikere". Disse historikerne har til felles et kritisk blikk på den «offisielle» historiografien i Israel. De nye historikerne tok et oppgjør med nationalistiske myter i den Israelske historiografien. I hele etterkrigstida var det beretningene til den Zionistiske ledelsen om hendelsene i 1948 ubestridt som den «offisielle» Israelske historieforståelsen. Fra 1982 endret forutsetningene for å skrive kritisk historie seg, ettersom myndighetene frigjorde store deler av de offisielle stats-arkivene i Israel på bakgrunn av 30-års regelen for frigivelse av arkivmateriale. I tilegg invaderte Israel Libanon, og hundretusener av Israelere demonstrerte mot krigføringen og særlig Israels delaktighet i massakren i de palestinske flyktningeområdene Sabra og Shatila i Beirut. Dette førte til et nytt kritisk klima også i akademia overfor myndighetene. De nye historikerne tok da tak i hendelsene i 1948 da Israel ble stiftet, og hevdet at forståelsen av denne perioden var preget av myter. Blandt disse var myten om at Israel ikke hadde skyld i at Palestinerne flyktet i 1948 den mest sentrale, og med de største politiske implikasjonene. De nye historikerne sa at Israel kastet ut Palestinerne med makt, og massakrer og bombeangrep utført av Israelske styrker gjorde at resten flyktet. Et annet sentral tema i den nye historiografien er samarbeidet mellom Zionistene og Kong Abdullah av Jordan i forkant og under den første Arabisk- Israelske krigen i 1948-1949. De nye historikerne sier at Araberne ikke var forent i målet om å ødelegge den jødiske staten, ettersom Kong Abdullah av Jordan som kommanderte den sterkeste arabiske hærstyrken: Den Arabiske Legion, samarbeidet med Israelerne om å dele Palestina- mandatet mellom seg, på bekostning av Palestinerne. Men den politiske skiftet til høyre i israelsk politikk etter sammenbruddet av Camp David- forhandlingene og følgende utbrudd av den andre intifadaen i 2000, førte til en reversering av resepsjonen for New Historiografi i den israelske offentligheten.