Et sakkyndig blikk på barnet. Gjennomgang av 10 sakkyndige rapprter levert til bruk i barnevernet

Abstract

Et av de største inngrepene myndighetene kan gjøre, er å skille foreldre og barn med tvang. I Norge skal det være hjemmel i barnevernsloven for å gjøre dette. Hver tredje sak som havner i fylkesnemnda eller rettsapparatet, har en sakkyndig rapport som en del av bevisgrunnlaget. Det har vært lite forskning på slike rapporter, selv om det er god grunn til å se på dem som viktige dokumenter i disse alvorlige beslutningene. I denne oppgaven skal jeg undersøke og vurdere rapportene som tekst. Jeg skal se på hva som blir tatt med i en slik rapport, hva slags retoriske virkemidler som er brukt i oppbyggingen, og hva vi kan lese ut av dem om den sakkyndige i ulike roller under feltarbeid, som forfatter og ekspertvitne. Denne masteroppgaven bygger på analytisk lesning av 10 sakkyndige rapporter fra 2010 og kan gi grunnlag for videre arbeid med emnet. De tre empiriske kapitlene gir tre forskjellige innfallsporter til emnet: 1. Hva slags innhold har disse rapportene? Jeg finner - ikke så overraskende - at rapportene handler om barn. Det er barn som uttaler seg selv, og barn slik de er sett gjennom foreldrenes og andres øyne. Barna er vanligvis ikke informert om den sakkyndiges rolle. Det har også blitt snakket med foreldre i løpet av det sakkyndige arbeidet. Mandatet for det sakkyndige arbeidet er generelt i formen, og den sakkyndige er upresis i sin beskrivelse av hvordan arbeidet har vært gjennomført. Det er flere ganger sitert mye fra tidligere saksdokumenter i rapportene. 70 prosent av rapportene er bestilt av den kommunale barneverntjenesten. 2. Hvordan skriver den sakkyndige? Det er den sakkyndiges rekonstruksjon av virkeligheten som fremstilles i de sakkyndige rapportene. Det blir brukt retoriske virkemidler i teksten, bla. kan den sakkyndige skjule sin egen deltakelse i dialogen med foreldre og barn. Forfatteren kan også velge appellerende ord. Jeg gjennomgår også hvordan aktørene i barnevernsaken kommer til orde med sine forståelser av seg selv, familien eller årsakene til problemene. 3. Hvordan har den sakkyndige utredningen foregått? Den sakkyndige er en autoritet som styrer dette arbeidet. Det er samtale og dokument­gjennomgang som er hovedmetoden til den sakkyndige. Barna blir også observert i en eller flere settinger, vanligvis uten at den sakkyndige drøfter hvordan det påvirker situasjonen at de er med: Oppgaven viser eksempler på at den sakkyndige går utover sitt ekspertområde, både i møte med familiene og i sin skriftlige fremstilling etterpå.