Sammen for sikkerhet? En casestudie av sikkerhetsforvaltningen i Bergen.

Abstract

Sikkerhet er et viktig element i samfunnet da sikkerhet er knyttet til en rekke fasetter i våre liv. I denne studien er det sikkerhet knyttet opp mot kriminalitet som har vært av interesse. I en tid der forvaltningen av sikkerhet er pluralisert er det interessant å se hvilke aktører som er involvert og hvordan deres relasjoner er. Temaet for denne studien har derfor vært forvaltning av sikkerhet, og relasjonene mellom aktørene innen sikkerhetsforvaltningen. Temaet belyses gjennom en casestudie av forvaltningen av sikkerhet i Bergen. Problemstillingen som har vært førende er, hvordan forvaltes den fysiske sikkerheten i Bergen? For å besvare problemstillingen har jeg tatt utgangspunkt i det metodiske rammeverket Dupont (2006a) presenterer, som er kvantitativt orientert. Den kvantitative tilnærmingen er blitt komplementert av en kvalitativ del. Bakgrunnen for en slik kombinering er at en både får oversikt over de overordnede relasjonene, og samtidig kan gå i dybden på det substansielle innholdet i relasjonene. Dette har resultert i en todeling av studien. Den første delen har fokusert på sikkerhetsnettverket i Bergensområdet, mens den andre har gått i dybden på den lokale sikkerhetsforvaltningen i Bergen sentrum. I delen om sikkerhetsnettverket har sosial nettverksanalyse vært det analytiske rammeverket, og fokuset har vært på aktørenes partnerskap og deres posisjoner. I den lokale sikkerhetsforvaltningen har det blitt gjennomført en kartlegging av viktige aktører. Denne tar utgangspunkt i det teoretiske rammeverket nodal governance. Fokuset har vært på aktørenes karakteristikker, henholdsvis mentaliteter, teknologier, ressurser og institusjonelle struktur. I tillegg har det blitt sett på det formaliserte og uformaliserte samarbeidet i sentrum. Analysen av sikkerhetsnettverket i Bergen viser at nettverket består av 32 aktører, som tilhører 7 ulike sektorer. Hovedobservasjonen her er at det offentlige politiet har en svært sentral posisjon, denne posisjonen skaper et stort potensial for politiet til å være den sentrale aktøren til å innrullere andre aktører i sin agenda. Samlet sett har det offentlige politiet flest utgående og innkommende partnerskap. I beskrivelsen av aktørene ved den lokale sikkerhetsforvaltningen i Bergen sentrum er det identifisert ulikheter i mentalitetene hos aktørene, og da spesielt ulikheter mellom offentlige og private aktører. Det er observert at ulikhetene får konsekvenser for samarbeidet mellom aktørene. Hovedobservasjonen ved det formaliserte samarbeidet er at det er begrenset kun til offentlige aktører. Når det gjelder relasjonen mellom politiet og de private aktørene er et av de viktigste funnene at det eksisterer lite formalisert samarbeid. På bakgrunn av dette kan både politiet og de private vaktselskapene gå glipp av viktig lokal kunnskap som kan ha betydning for hvordan sikkerheten forvaltes. Det er altså en ubrukt kapasitet ved forvaltningen av sikkerhet i Bergen.