| dc.description.abstract | Denne masteroppgåva undersøkjer samanhengen mellom historie og politikk retta mot dei nasjonale minoritetane i Noreg. Målet med undersøkinga har vore å identifisere rollene historie spelar i forminga av politikk retta mot ei nasjonale minoritetane, som består av fem minoritetsgrupper. Desse er kvener, skogfinnar, jødar, rom og romanifolket (taterane/dei reisande). Kjeldeunderlaget består av politiske dokument som Norges offentlige utredningar, stortingsmeldingar, proposisjonar, innstillingar og stortingsdebattar. Tre saker, frå 1970 til 2001, dannar grunnlag for kjeldematerialet. Analysemetoden er ein ikkje nytta før, i alle fall ikkje på kjeldene nytta i denne masteroppgåva. Ein kombinasjon av fleire på førehand definerte kategoriar for forteljing og historiemedvit vert nytta for å undersøke kva teksten seier hendte. Forteljing vert altså nytta som eit analytisk omgrep. Desse forteljingane er sett på som ein representasjon av historiemedvitet til dei dokumenta er skriven på vegne av, som departement, institusjonar, komitear og politiske parti. Den fyrste av sakane som vert analysert er ein saksgong frå perioden 1970-73, som omhandlar opprettinga av ei særomsorg for rom, då kalla «sigøynarar». Dei som forma politikken nytta sitt eige historiemedvit som kjelde til kunnskap om minoritetsgruppa. Gruppa blei forstått som nærast sjuk og svært annleis enn storsamfunnet. Denne forståinga finnes i ei forteljing som handlar om ei minoritetsgruppe i forfall. Historia i denne saksgongen fekk rolla som formande for ei særomsorg for det som blei forstått som ei svak og særskild minoritetsgruppe. Romanifolket (taterane/dei reisande) vart rekna som ein del av kategorien «omstreifer» heilt til særomsorga for dei vart fjerna og omgrepet «omstreifer» vart viska vekk frå det politiske vokabularet. I saksgongen frå perioden 1976- 1980, som leda til stenginga av særomsorga, finn ein at politikkutformarane fekk sitt historiemedvit utfordra då dei agerte nærast som historikarar i eit forsøk på å nærme seg sanninga om kven omstreifarane var. Omstreifarane viste seg å ikkje vere ei gruppe, men fleire. Historie spela ei autorativ rolle då den bestemde naudsynet med å fjerne særomsorga, og som ein konsekvens også omstreifarkategorien. Saksgongen om dei nasjonale minoritetane, frå 1997-2001, viste at politikkutformarane adopterte historiemedvitet av nokre av dei etno-politiske organisasjonane som representerte minoritetsgruppene. Historia fekk rolla som identitetsskapande. Dei fem individuelle minoritetsgruppene vart ved enden av saksgongen omtalt som ei gruppe, der kjenneteiknet på gruppa var statens undertrykking og offergjering av dei. Alle desse sakane deler ei forteljing. Denne forteljinga representerer historiemedvitet til politikkutforarar, på tvers av 30 år. I dette narrativ er Noreg del av ei internasjonal rørsle, der utvikling av menneskerettar, av moral og velferd er leda an av andre land. Då Noreg moderniserast fell nokre grupper utenfor. Politikk vert forma for å løfte desse gruppene opp på majoritetsbefolkninga sitt plan, for å får Noreg til å nå det same nivået av modernitet og moralsk framgong andre land i verda er på. | en_US |
| dc.description.abstract | This master theisis investigates the connection between history and politics related to the national minorities in Norway. The purpose of the study has been to identify the roles history plays in the making of policies aimed at the norwegian national minorities, wich consists of five minoritiesgroups. These are the Kven people, The Forest Finns, The Jewish people,the Rom people and the Romani People. The subjects for the analysis are politicial documents, such as official reports, parliament proposals, white papers and parliamentary debates. Three cases, spanning the years 1970 to 2001, make the foundation of the source material for the analysis, aimed at finding the role history had in the making of minority policies. The method of analysis is one not used before, at least not on the kind of sources used in this thesis. A combination of several predefined catagories of narrative and historical conciouseness are used in an attempt to examine what the texts are saying happened, to use narrative as a tool for historical analysis. The narratives are seen as a representation of the historical conciousness of whoever the documents are written on behalf of, such as departements, institutions, commities and political parties. The earliest of the three cases consists of political proceedings from 1970 to 1973, regarding the creation of a special care policy for the Rom people, then known as «sigøynere». The policymakers used their own historical conciousness as the source of all knowledge about the minority group. The policy makers understood the minority group as almost sick and very different from the majority of the people. This understanding was was found in a narrative telling a story about the minority on the verge of collapse. History, in theese proceedings, played a role in shaping a special care policy aimed at what was thougt of as a special needs group. The Romani people was counted as a part of the category «omstreifere», until the special care aimed at the group was removed, and the category was erased from the political vocabulary. In the political proceedings from about 1975 to 1980, which leads to the shutting down of this special care, the policy makers had their historical conciousness challenged when they acted as historical researchers in an attempt to find out the truth about the minority group. The «omstreifere» was reveled not to be one group, but several. History had an autorative role, in deciding the necessity of the removal of the special care and, as a result, also the removal of the «omstreifer»- category itself. From 1997 to 2001, the political proceedings regarding the category «nasjonal minoritet», or national minority, showed that the policymakers adopted the historical consciousness of some of the etno-political organizations representing the individual minorities. History was given the role as a maker of identity. The five individual groups was at the end of the political proceedures reffered too as one group, where the primary identifiers of this group was the governments past surpression and victimization of the groups. All the cases share a narrative. This narrative represent the historical consciousness of the policymakers in all three cases, across more than 30 years. In this narrative, Norway is a part of an international movement, where the development of human rights, of moral and of welfare, is led by other contries. As Norway modernizes, some of its weakest groups are left behind. Policys are made to lift these groups up to the level of the majority, to make Norway reach the level of modern morality other countries in the world are at. | en_US |
