| dc.description.abstract | Etter "den store katastrofen" (al-nakbah) i 1948, har Palestinere spredt seg utover hele verden, flesteparten i Syria, Jordan og Libanon. I Libanon har det nye hjemmet blitt skapt innenfor flyktningleirer, hvor de har blitt tildelt begrenset med plass og få, om ingen, sivile rettigheter. I slike tilfeller får sosiale relasjoner en sentral posisjon, og den palestinske identiteten blir et viktig moment både for egen selvfølelse og som motivasjon for motstand. Denne avhandlingen setter søkelyset på palestinske flyktninger i Libanon og deres tilknytning til hjemland, hvor retur hjem" må sies å ha blitt tillagt en helt fundamental verdi. Med utgangspunkt i et 6 måneders langt feltarbeid i den palestinske flyktningleiren Rashediyeh, nær den israelsk-libanesiske grensen i Sør-Libanon, ønsker jeg å vise de dilemmaene som palestinske flyktninger i Rashediyeh møter i forhold til sin identitet. Hovedtyngden i avhandlingen omhandler hvorfor og hvordan generasjoner født og oppvokst i eksil forestiller seg Palestina. Jeg vil diskutere hvordan slike forestillinger vokser frem på grunnlag av annenhånds minner, medierapporteringer og andre kilder, men også at de i stor grad hviler på erfaringer de møter på i hverdagen, som økonomisk marginalisering, ekskludering og mangel på positive fremtidsutsikter. På grunn av marginaliseringen palestinere møter i det libanesiske vertssamfunnet har det oppstått en rekke grenser, både fysiske, sosiale og politiske. Jeg tar for meg hvordan disse grensene, som produsenter for ulikhet, er med på å påvirke ønsket om retur. Videre diskuterer jeg hvordan nasjonalstatens rolle spiller inn på ønsket om retur, og hvordan drømmen om å erkjenne og være i besittelse av en egen stat, står høyt blant befolkningen i Rashediyeh i dag. Jeg vil på bakgrunn av dette se nærmere på de verdiene de tilskriver Palestina, eller "the land of freedom" som de kalte det, og hvordan de så for seg at en retur hit ville endre deres nåværende situasjon i stor grad. | en_US |
