| dc.description.abstract | Å bruke litteratur som verktøy for å forbedre seg selv har økt betraktelig i løpet av det siste århundre. Overalt hvor man ser, finner man litterære verk med ønske om å forbedre aspekter med livet. En sjanger som har bemerket seg spesielt på dette området er selvhjelpssjangeren, som angivelig har et steg-for-steg-svar på nærmest alt. Samtidig som denne sjangeren har utviklet seg, har også søkelyset på mental helse økt betraktelig. Et utfall av dette er at selvhjelpssangeren tilbyr lesere raske kurer på ulike mentale sykdommer. Til tross for gode tilbud, stiller jeg spørsmål til at en slik monologisk guide kan ha enkle løsninger på kompliserte mentale sykdommer, og foreslår at man heller kan utforske memoarer som et godt alternativ til selvhjelpsbøker. Gjennom teorier hovedsakelig av Mikhail M. Bakthin, Marielle Macé, Wolfgang Iser og J. Hillis Miller, finner jeg at forståelse av litteratur, diskurs og tilnærminger til litterære verk er avgjørende for leserens utfall. Memoarer kan fremme et dialogisk samspill mellom tekst og leser, og forfattere av memoarer inviterer leseren til å ta del i leseprosessen og finne ut selv hva de ønsker å få ut av teksten. Denne avhandlingen gjennomfører en analyse av selvhjelpsboken The Depression Cure av Stephen L. Ilardi og memoarene Prozac Nation av Elizabeth Wurtzel og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Ved å lese disse litterære verkene som terapeutisk litteratur, ønsker jeg å fremme leserens rolle i lesningen og se på hvilke muligheter forfatteren og teksten legger til rette for. | |
