| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg sett på dikt og diktsamlinger fra tre diktere tilknyttet den tyske nasjonalsosialismen mellom 1929 og 1943. Formålet er å undersøke hva som gjør diktene deres til propaganda, hvorvidt tonen og innholdet i diktene endret seg etter nederlaget ved Stalingrad under andre verdenskrig, og hvorvidt de kan sies å være propaganda i dag. Diktene og diktsamlingene som analyseres er marsj- og kampdiktet «Horst-Wessel-Lied» fra 1929 skrevet av den nasjonalsosialistiske «martyren» Horst Wessel, samlingen Die Fahne der Verfolgten fra 1932 skrevet av «riksungdomsfører» Baldur von Schirach og samlingene Bereitschaft und Aufbruch. Gedichte aus dem Kriegswinter 1940. og Marsch durch den Osten skrevet av Heinrich Anacker og utgitt i henholdsvis 1940 og 1943. I tillegg har jeg analysert diktet «Russischer Herbst», også fra 1943, skrevet av en dikter ved navn Hermann Eduard Lenz. Jeg har tatt utgangspunkt i flere analytiske tilnærminger for å nå målene. Av diktene, samt utvalgte dikt fra samlingene, har jeg foretatt en tekstnær tilnærming hvor jeg analyserer oppbygging i henhold til form, innhold og språk. Av diktsamlingene har jeg foretatt en større tekst-/korpuslingvistisk analyse, hvor jeg kartla samtlige substantiver, adjektiver, verb og adverb for å få en oversikt over de mest forekommende motivene i hver diktsamling. Til sist så jeg på hvordan funnene mine overlappet med Haavard Koppangs syv kjennetegn for propaganda. Det som gjorde diktene til propaganda var først og fremst at de var en del av et gigantisk propagandaapparat, som etter Hitlers maktovertagelse i 1933 omringet den tyske befolkningen på alle kanter. Språket og formen på diktene hadde naturligvis en viss appell, men det i seg selv er utilstrekkelig for at noe skal være propaganda. Analysene viser at hovedfokuset for diktene endrer seg med den samfunnsmessige og historiske utviklingen. Diktene før 1933 fokuserer hovedsakelig på gatekamper og veien til makten. Krigsdiktene fra 1940 fokuserer veldig på slag og seire, mens disse er tilnærmet fraværende i de samme diktene fra 1943, hvor kamplysten er blitt erstattet med en nærmest apatisk resignasjon. Dikterne Wessel og Schirach har en høy stjerne i moderne nynazistiske organisasjoner som for eksempel Den Nordiske Motstandsbevegelsen, og vil strengt tatt kunne fungere som propaganda i disse miljøene, men ikke ellers. Propaganda må være total og tilstedeværende hele tiden i alle massemedier for å fungere hensiktsmessig. Da det nazistiske propagandaapparatet ble oppløst etter krigen, har diktene på generelt grunnlag, ikke lenger status som propaganda. | |
