Kurt Vonnegut’s Breakfast of Champions: A Contemplative Exercise in Good Citizenship

Abstract

Denne oppgaven omhandler romanen Breakfast of Champions (1973) av Kurt Vonnegut, og hvordan det å lese den blir en kontemplativ øvelse i medborgerskap. Ofte omtalt som Vonneguts mest eksperimentelle og splittende roman, og den umiddelbare etterfølgeren av hans magnum opus Slaughterhouse-Five, er Breakfast en bok som er både elsket og hatet. Romanen er en eksperimentell postmoderne satire av det amerikanske forbrukersamfunnet. Dessuten retter Breakfast seg mot så mange ulike sosiale, politiske og miljømessige uretter, og kanskje spesielt hvordan disse problemene vikler seg sammen, at den representerer en betraktning av selve den menneskelige tilstand i postmoderniteten. Mer dyptgående stiller boken spørsmål ved forholdet mellom fortelling og virkelighet, og kritiserer hvordan fortellingene våre, og vår forveksling av fiksjon og virkelighet, er roten til mye menneskelig lidelse. Vi kan oppsummere romanens litt merkelig, men desto mer tankevekkende normative holdning ved å sitere Vonneguts kunngjøring i romanen: «Jeg valgte å avstå fra fortellerkunst. Jeg ville skrive om livet. Hver person ville være like viktig som alle andre. Alle fakta ville gis samme vekt» (s. 210, min oversettelse). Denne uttalelsen peker både til romanens selvrefleksive og politiske art, og jeg argumenterer for at denne slags kontemplasjon er noe som kreves av vårt samtidige medborgerskap, og at det å lese Breakfast blir en øvelse i dette. Til forskjell fra mer tradisjonelle satirer så har ikke Breakfast svarene på problemene den fremhever. I stedet bes leseren inn i kampen, side om side med Vonnegut, og må komme frem til egne oppfatninger og slutninger. Dette skjer i stor grad gjennom romanens gjennomsyrende metafiksjon, og at den fortelles med en ekstremt upåvirket og objektiv stemme, som i møte med livets brutalitet blir både mørk komedie, men samtidig empatisk og medfølende. Romanen bevarer sin kontemplative og politiske vitalitet på tross av sin alder, og jeg argumenter for at den fortjener økt oppmerksomhet nettopp fordi den resonnerer så godt med i vår tid. 2022, 100-årsjubileet til Vonneguts fødsel, og et år før 50-årsjubileet til utgivelsen av Breakfast, virker for meg som en passende tid å revitalisere en av Amerikas store postmoderne forfattere.