"Ved Christendommens, ved Frelsens Tærskel". Om fortvilelse, lengsel etter Gud, dekadanse og ironi i Arne Garborgs Trætte Mænd

Abstract

I Trætte Mænd er Garborg særlig opptatt av «tidsånden», slik den mer spesifikt kommer til uttrykk i Frankrike på 1880-tallet. Den har blitt «ny-idealistisk,» sier han i et essay fra 1890; den har beveget seg vekk fra naturalismen og troen på vitenskapen. I stedet har den satt sjelen og det individuelle mennesket i sentrum. Garborg assosierer dette med den litterære «dekadansen», som det fremgår at han er ambivalent til. Ambivalensen fremkommer både i hans sakprosa og i Trætte Mænd, som er gjennomsyret av dels åpen, dels subtil, men aldri helt konsekvent ironi. Romanens fremstilling av hovedpersonen Gabriel Grams livskrise er således langt fra gjennomført ironisk. Det gjelder også fremstillingen av hans lengsel etter Gud. Mot tidligere dominerende tolkninger av Trætte Mænd argumenterer jeg derfor for at heller ikke romanens slutt skal forstås ironisk. Eksistensiell fortvilelse, veksling mellom ironi og ikke-ironi og lengsel etter Gud er også sentrale elementer i den mest berømte av alle «dekadanseromaner», Joris-Karl Huysmans’ Mot strømmen. I denne artikkelen vil jeg vise at Trætte Mænd ikke er uten et visst slektskap med denne romanen, der både Schopenhauer og Predikerens bok likeledes spiller en betydelig rolle. I Garborgs tekst har i tillegg Goethes Faust en viktig funksjon.