Hvordan svarer politiet når en video sier mer enn tusen ord?: En retorisk kritikk av mediedekningen sine anklager om maktmisbruk og politivold i Kongsberg-saken, og politiets kommunikasjon i møte med disse anklagene.

Abstract

Dette prosjektet er en retorisk kritikk av mediedekningen og politiets kommunikasjon i lys av Kongsberg-saken. Prosjektet ser på hvordan mediedekningen fremstiller og karakteriserer politiet, og hvordan politiet responderer på dette. Etos, skandaleteori og krisekommunikasjon er nøkkelbegreper gjennom arbeidet. Det defineres fem faser i saken, som begynner med at videoen slippes, og avsluttes med dommen i lagmannsretten. Gjennom disse fem fasene, analyseres artikler fra Dagbladet og Politiforum. Artiklene analyseres i lys av McCroskey og Hauser sine perspektiver på etos, Thompson samt Lull og Hinerman sine kriterier for skandaler, og Ryan og Benoit sine teorier om kategoria og krisekommunikasjon. Funnene viser at medienes fremstilling av politiet endrer seg i takt med utviklingen av saken. Dette betyr at endringer av sakens gang, fører med seg endringer i fremstilling og karakterisering av politiet. Politiet sin kommunikasjon utad holder seg vag og tvetydig gjennom alle de fem fasene, i tråd med det Le et al. kaller utsettende taushet. Prosjektet viser at politiets kommuniserer som om saken har ført til en krisesituasjon. For mediene, og publikum, bærer dekningen preg av at saken blir ansett som en skandale.