dc.description.abstract | Dette prosjektet er en retorisk kritikk av mediedekningen og politiets kommunikasjon i
lys av Kongsberg-saken. Prosjektet ser på hvordan mediedekningen fremstiller og karakteriserer
politiet, og hvordan politiet responderer på dette. Etos, skandaleteori og krisekommunikasjon er
nøkkelbegreper gjennom arbeidet. Det defineres fem faser i saken, som begynner med at videoen
slippes, og avsluttes med dommen i lagmannsretten. Gjennom disse fem fasene, analyseres
artikler fra Dagbladet og Politiforum. Artiklene analyseres i lys av McCroskey og Hauser sine
perspektiver på etos, Thompson samt Lull og Hinerman sine kriterier for skandaler, og Ryan og
Benoit sine teorier om kategoria og krisekommunikasjon. Funnene viser at medienes fremstilling
av politiet endrer seg i takt med utviklingen av saken. Dette betyr at endringer av sakens gang,
fører med seg endringer i fremstilling og karakterisering av politiet. Politiet sin kommunikasjon
utad holder seg vag og tvetydig gjennom alle de fem fasene, i tråd med det Le et al. kaller
utsettende taushet. Prosjektet viser at politiets kommuniserer som om saken har ført til en
krisesituasjon. For mediene, og publikum, bærer dekningen preg av at saken blir ansett som en
skandale. | |