Towards Uncertain Horizons: The Weird, and the Weirdness of Sisyphean and The Sunken Land Begins to Rise Again

Abstract

Denne avhandlingen utforsker “the weird”, en litterær modus og et adjektiv som på norsk kan forstås som “det underlige” eller “det sære", og de ulike måtene “weirdness” kommer til uttrykk på i to litterære verk fra samtiden. Den vil også kartlegge hvordan og hvorfor the weird i de siste årene har vist seg å være et svært relevant begrep i flere fremvoksende felt innen dagens humaniora, inkludert posthumanisme, postnormal times theory, blue humanities og liminalitet. Det første kapittelet vil fungere som en generell oversikt der jeg presenterer historien og de grunnleggende teoriene om the weird som litterær modus, adjektiv og begrep, og videre hvordan det har utviklet seg og endret seg frem mot dagens litterære og teoretiske praksis. Det andre kapittelet er viet en analyse av den japanske forfatteren og billedkunstneren Dempow Torishimas (1970-) mosaiske sci-fi-roman Sisyphean (2013), nærmere bestemt Perfect Attendants, den første novellen i samlingen. Dette kapittelet setter romanen inn i kontekst med weirdness i foregående japansk litteratur, utforsker begrepet liminalitet, og diskuterer the weird sitt forhold til språk og virkelighet. Det tredje kapittelet går i dybden på den britiske forfatteren Michael John Harrisons (1945-) mer hverdagslige, men ikke mindre underlige roman The Sunken Land Begins to Rise Again (2020). I dette kapittelet introduseres begrepene blue weird og watery weirdness med mål om å diskutere the weird sitt forhold til vann i ulike former. Dette kapittelet diskuterer også samtidens sosiopolitiske og personlige reaksjoner på weirdness i sammenheng med Ziauddin Sardars postnormal times teori.

This thesis will explore the infamously slippery literary mode of the weird, and the various ways it expresses itself in two works of contemporary fiction. It will also map how the weird as a mode and an attribute has become especially compatible with new and emerging fields and concepts in the humanities including posthumanism, postnormal times theory, blue humanities, and liminality. The first chapter will act as a general overview where I will present the history and foundational theories of the weird as a mode, an adjective and a concept, and further on how it developed and changed towards its current day practice. The second chapter is dedicated to an analysis of the mosaic sci-fi novel Sisyphean (2013) by Japanese author and visual artist Dempow Torishima (1970-), more specifically the first novella included in the collection called Perfect Attendants. This chapter contextualizes the novel in the preceding history of Japanese weirdness, explores the concept of liminality, and discusses the weird’s relation to language and reality. The third chapter will explore in depth the more quotidian and understated novel The Sunken Land Begins to Rise Again (2020) by the British writer Michael John Harrison (1945-). This chapter introduces the concepts the blue weird and watery weirdness as an extension of Jolene Mathieson’s oceanic weirdness. It also discusses contemporary socio-political and personal responses to weirdness in context with Ziauddin Sardar’s postnormal times theory.