| dc.description.abstract | FN innehar en viktig rolle i forhold til å sikre fred og sikkerhet i konfliktområder, men organisasjonen er ikke bedre enn de 193 medlemslandene som representerer det. Verdens fredsbevarende styrker gjennom FN har ikke vært i stand til å nå eller hjelpe alle de som trenger mest det, nemlig kvinner og barn. FN så derfor seg nødt til å vedta FN Sikkerhetsråds resolusjon 1325 i år 2000, i et forsøk på å få medlemslandene til å fokusere på tematikken. Norge og Sverige, som er tilnærmet like med hensyn til demokratisk styresett, hensynet til menneskerettighetene, hvordan politiorganisasjonen utdanner sitt mannskap og arbeider i det daglige, har begge søkt å implementere FN Sikkerhetsråds resolusjon 1325. Gjennom erfaringer som instruktør på misjonsforberedende trening og gjennom internasjonalt arbeid, har jeg likevel med interesse observert at de to landene har utført arbeidet med resolusjonen ulikt. Gjennom intervju, spørreundersøkelse, dokumentanalyse og egne observasjoner, har jeg søkt å finnet ut hvordan norsk og svensk politi har prosessert de føringene de har fått ved implementering av FN Sikkerhetsråds resolusjon 1325 i etaten og årsakene til dette. Analysen av funnene som er gjort viser at politiet i både Norge og Sverige har tatt inn over seg hva resolusjonen hadde intensjon om, og har integrert den i sin daglige tjeneste og i forberedelsene til internasjonale operasjoner. Begge landene har kommet langt i arbeidet med FN Sikkerhetsråds resolusjon 1325 og, begge har gode resultater å vise til. Funnene viser likevel at Sverige har hatt et helhetlig fokus i alt sitt arbeid med FN Sikkerhetsråds resolusjon 1325, være seg nasjonalt, regionalt og globalt. Sverige har også prioritert dette arbeidet i større grad enn Norge, og funnene har vist at norsk politi har et mer personavhengig og tilfeldig tilnærming til arbeidet med resolusjonen. | en_US |
