Parti, velgere, media og politikk. Innflytelse på Stortingets dagsorden gjennom representasjon og agendasetting 1985-2001

Abstract

I denne oppgaven analyseres partienes, velgernes og medienes innflytelse på Stortingets dagsorden i perioden 1985-2001. To ulike prosesser for innflytelse på offentlig politikk, politisk representasjon og politisk agendasetting, kombineres i en modell med bidrag fra representasjonsteori, forskning på offentlig opinion-offentlig politikk og agendasetting. Modellen benytter partienes programfestede meninger, velgernes preferanser og medias agenda som uavhengige variabler for å forklare partigruppenes prioriteringer i det stortingspolitiske arbeid. Variasjoner i både tid og rom undersøkes gjennom søkelys på to ulike stortingsarenaer (spørretime og komiteer), forskjellige partier og ulike tidshorisonter. Analysen gir svar på flere sentrale spørsmål rundt representasjon og agendasetting i norsk politikk. Totalt sett er det klart at partiene har mest å si for den politiske dagsorden på Stortinget. Medieeffekten er svakere, men allikevel sterkere enn velgerinnflytelsen. Analysen går dermed langt i retning å identifisere et underskudd på demokratisk representativitet, mens partienes dominerende posisjon i representasjonssystemet igjen dokumenteres. Tross partidominans har media inntatt politikken og ser idag ut til å være en viktig påvirkningskilde bak utformingen av den politiske dagsorden. Når det gjelder variasjon langs tidsdimensjonen viser det seg at partiene har særlig betydning for dagsorden på lengre sikt, mens media ikke uventet utøver sterkest påvirkning i kortere tidsrom. Interessant er det også at medias innflytelse stiger i nærheten av valg, mens partienes preferanser synes viktigst i midten av stortingsperioden. Videre avdekkes det store forskjeller i representasjon og agendasetting avhengig av stortingsarena. Den åpne spørretimen påvirkes av alle aktørene, og positive resultater for velgerne tyder på at denne delen av Stortinget har et visst innslag av folkelig kontroll. De mer lukkede komiteene, hvor det meste av Stortingets makt i praksis er samlet, domineres derimot av parti og media. Fravær av velgerpåvirkning og sterk partiorientering antyder en arena hvor lederskap og styring ovenfra beskriver representasjonssystemet. Til slutt finner analysen støtte for et høyre-venstre skille på partinivå i spørretimen. Venstresiden på Stortinget, ved Aps gruppe, påvirkes av sine velgere og sin partiorganisasjon. De borgerlige, ved Høyres dagsorden i spørretimen, synes derimot uavhengige av begge disse aktørene.