| dc.description.abstract | Implementeringen av Barnekonvensjonen i norsk lovverk i 2003 har aktualisert ulike tema knyttet til barns rettigheter. Barns deltagelse er et barnepolitisk satsingsområde, og Norge skal være ledende i Europa på dette området. Prosjektet " Barns medvirkning og barneperspektivets utforming i moderne samfunn" har som følge av dette tatt mål av seg å bidra til teoridanning når det gjelder barneperspektivet og modeller for barns medvirkning. Denne mesteroppgaven er knyttet til prosjektet, og har som fokus hvordan barneskolebarn selv ser på sine erfaringer med og refleksjoner omkring sin rett til deltagelse hjemme. Problemstillingen min er: Hvilke erfaringer med og refleksjoner omkring deltagelse hjemme har norske barneskolebarn? Målsettingen med studien har vært å få kunnskap fra barn i 2. til 7.klasse om deres erfaringer med og refleksjoner omkring sin deltagelse hjemme i familien. Jeg har valgt en kvalitativ tilnærming til temaet med forskningsintervju av barn som metodisk inntak. Datagrunnlaget består av semistrukturerte intervju med 52 barn i 2. til 7.klasse (7 - 13 år) ved tre grunnskoler i Bergen. Utgangspunktet for analysen har vært intervjuene i transkribert form. Metode for analysen har vært meningstolkning på de tre nivåene selvforståelse, "common sense" og teoretisk forståelse. Som teoretisk forståelsesramme for oppgaven har jeg benyttet barneperspektivet til Skivenes og Strandbu. Som teoretisk inntak har jeg benyttet relevant teori for å forstå barnas refleksjoner. Teorien omhandler Shiers prosedyrebaserte modell for deltagelse, Skivenes og Strandbus prosedyremodell for barns deltagelse samt teori for hvorfor barn skal eller bør delta, barrierer for barns deltagelse og argumenter for å begrense barns deltagelse. Hovedfunn fra studien viser at barna deltar på enkelte hverdagsområder, men ikke alle, og deltagelsen foregår innenfor rammer satt av foreldrene. Barna kan spørre og komme med forslag, eller de kan protestere overfor foreldrene, men foreldrene har det avgjørende ordet og bestemmer til slutt. Barna får av og til begrunnelser for foreldrenes beslutninger. Barna i 2. til 4.klasse er fornøyd med sin grad av deltagelse hjemme, mens barna i 5. til 7.klasse gjerne vil bestemme litt mer. Barna verdsetter foreldrenes grensesetting, og forbinder denne med kjærlighet og omsorg. Barna har ulike erfaringer i forhold til hvorvidt voksne er opptatt av å høre på barn, fra sjelden til alltid. Gode og dårlige voksne lyttere beskrives av barna med motsatte kjennetegn som ytre, konkrete kjennetegn, relasjonelle forhold og kjennetegn ved beslutningsprosessen i seg selv. Barna ble videre bedt om å komme med sine tanker og refleksjoner omkring hvorfor barn bør være med og bestemme, og de trekker da frem barns særlige kompetanse, trivselsaspektet, øvelse og demokratiske begrunnelser. Noen barn mener imidlertid at barn ikke bør være med og bestemme. Generelt handler deltagelse for barna om anerkjennelse. Barna vil bli hørt og vil bidra med sin særlige kompetanse for sin egen trivsel, men også til beste for familien og samfunnet. Barns rett til deltagelse krever tid og rom for barn og voksne til å snakke sammen og lytte til hverandre. Selv om barnekonvensjonen kanskje ikke har medført store endringer i barns deltagelse hjemme, gir den likevel mulighet for bevisstgjøring som følge av diskusjoner omkring barns rettigheter. Dermed kan foreldre bli mer opptatt av... | en_US |
