Kvinner i norsk topp-politikk 1945-2002. En studie av kjønnsspesifikke rekrutteringsmønstre i Storting og Regjering

Abstract

Oppgaven gir en oversikt over integrasjonen av kvinner i norsk topp-politikk mellom 1945 og 2002. Kvinnelige topp-politikere har fått mye oppmerksomhet i media de siste tiårene, men andelen kvinner blant statsrådene og statssekretærene i de ulike departementer er lite belyst og diskutert. Enkelte har tatt for seg en periode, men ingen har studert utviklingen over tid (Skjeie 1992). Det er gjort relativt lite forskning på den politiske arbeidsdelingen mellom kvinner og menn i topp-politikken, i Norge og de andre nordiske land. Statsråder og statssekretærer er dokumentert og analysert fra 1945 og fram til 2002. For statssekretærer går perioden fra da første kvinnelige statssekretæren ble utnevnt i 1971 og fram til 2002. De kvinnelige stortingskomitémedlemmene er tatt med for å sammenligne de kjønnsspesifikke rekrutteringsmønstre for kvinnelige topp-politikere fra 1945 til etter stortingsvalget i 2001. Temaet for oppgaven er de kjønnsspesifikke rekrutteringsmønstre, både langs den vertikale og den horisontale dimensjonen, i norsk topp-politikk. Topp-politisk ledelse er begrenset til statsråder, statssekretærer og stortingsrepresentanter. Den vertikale dimensjon er de politiske hierarkier, som kvinners innpass i regjeringer inkludert statsråder og statssekretærer. Den horisontale dimensjon viser til at kvinner og menn rekrutteres til ulike områder innenfor politikken. De kvinnelige stortingsrepresentanter har hatt en jevnere økning enn kvinner på regjeringsnivå, som har skjedd mer rykkvis. For kvinnelige statssekretærer har det vært en mer sprangvis økning. Regjeringskonstellasjonenes fordeling av statssekretærer er veldig ujevn, og arbeiderpartiregjeringer er representert med en mye høyere andel kvinnelige statssekretærer enn koalisjonsregjeringer. De kvinnelige topp-politikeres mønster fordeler seg imidlertid ujevnt mellom de reproduserende områder og de produserende områder innenfor politikken. Denne tendensen er i ferd med å snu, og dette gjelder både for stortingsrepresentanter, statsråder og statssekretærer.