Kan rasjonelle teorier forklare utfallet av stridigheter internt i politiske parti? En analyse av Arbeiderpartiets behandling av Statoil-saken i lys av rasjonelle teorier.

Abstract

Kan rasjonelle teorier forklare utfallet av stridigheter i politiske parti? I denne oppgaven har jeg valgt å se nærmere på striden rundt spørsmålet om Statoil skulle bli delprivatisert eller ikke, og i tillegg få andeler av SDØE. Sakens størrelse og viktighet er bakgrunnen for valg av case, sammen med at det ble en så åpen splittelse mellom partene internt i Arbeiderpartiet. De rasjonelle teoriene som blir benyttet er prinsipal-agent teori, og spill-teori. Prinsipal-agent teori er ment å forklare problemer med politisk styring ved å dele politiske hierarki inn i to grupper; prinsipaler og agenter. I denne saken er landsmøtet i Arbeiderpartiet prinsipal, mens ledelsen i partiet er agent. Prinsipalen delegerer makt til en agent for at denne skal handle på vegne av prinsipalen, med andre ord arbeide for å nå prinsipalen sine mål. Problem oppstår når prinsipalen og agenten ikke har sammenfallende interesser. Den første og tredje fasen er analysert i lys av prinsipal-agent teori, og den andre fasen er analysert i lys av spill-teori. I den første fasen er det strid om hvem som har myndighet til å fatte vedtak i en sak av en slik størrelse. Ledelsen tillater her landsmøte-behandling av saken, som er overraskende siden de kan avgjøre saken til sin fordel allerede da. Det blir her argumentert for at det var rasjonelt av agenten å handle som de gjorde, ut fra prinsipalens mulighet til å sanksjonere handlingene i ettertid. Den andre fasen omhandler landsmøtet i år 2000, og Chicken-spillet benyttes her for å forklare ledelsen og motstanderne sine handlinger. Det ender med her med at ledelsen benytter sin posisjon til å tvinge frem en løsning i saken som er på linje med deres innstilling. Motstanderne uttaler seg derimot, overraskende nok, som om de har vunnet en halv seier. Det blir argumentert for at deres begrunnelse for å uttale seg slik, er å legge føringer på ledelsen sin endelige fortolkning av landsmøtevedtaket. I den siste fasen, der partiet forhandler med andre partier, går ledelsen ut over sitt forhandlingsgrunnlag for å få en løsning i saken som er nærmere deres ønske enn det forhandlingsmandatet tilsier.