Arbeidsavklaringspenger. En sammenligning med tidligere ordninger

Abstract

I 2010 ble stønadsordningene yrkesrettet attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet av én ytelse, kalt arbeidsavklaringspenger. Målet med denne masteroppgaven er å undersøke om omleggingen medførte en endring i andelen mottakere som returnerte til arbeid. For å kunne observere en eventuell endring, har andelen som begynner i eller returnerer til arbeid etter å ha vært mottaker av arbeidsavklaringspenger blitt lagt til grunn. Dette blir sammenlignet med de tre utgåtte ordningene. Andel som er i jobb blir målt med ett års mellomrom, tre år frem i tid. Resultatene fra analysen viser entydig at arbeidsavklaringspenger førte til at færre kom i jobb sammenlignet med de tidligere ordningene. Ved å sammenligne arbeidsavklaringspenger med de tre foregående ordningene separat, ser det ut til at forskjellen mellom arbeidsavklaringspenger og tidsbegrenset uførestønad ikke er signifikant to og tre år etter starttidspunktet for stønadsmottaker. Ved å ha en separat analyse av kvinner og menn, viser resultatene at arbeidsavklaringspenger gir mindre sannsynlighet for å komme i arbeid for begge kjønn. Det ser ut til at overgangen til arbeidsavklaringspenger rammet menn hardest. Utvalget blir til slutt delt ved de som mottok og de som ikke mottok sykepenger året før de startet å motta støtte, grunnet ulike variasjoner mellom disse gruppene. Resultatene viser at innføringen av arbeidsavklaringspenger førte til at de som kom fra sykepenger har større sannsynlighet for å returnere til arbeid etter to år enn de som startet direkte på arbeidsavklaringspenger. Dette var sammenlignet med de tidligere ordningene kombinert. Ved å sammenligne arbeidsavklaringspenger med yrkesrettet attføring, ser det ut til at de som først mottok sykepenger kom dårligere ut etter endringen i 2010.