Approaches to healing after a Trauma: Eden Robinson's Monkey Beach and Tomson Highway's Kiss of the Fur Queen
Abstract
I denne masteroppgaven analyserer jeg hvordan bøkene Monkey Beach av Eden Robinson og Kiss of the Fur Queen av Tomson Highway presenterer ulike tilnærmingsmåter for å bearbeide traumer, og da spesielt et transgenerasjonstraume. Både forfattere av bøkene samt tema er tilknyttet den kanadiske urbefolkningen, og denne oppgaven begynner med en belysning av et spesifikt traume som berører begge bøkene under diskusjon. Dette traumet er knyttet opp til en kanadisk assimileringspolitikk hvor barn som tilhørte urbefolkningen ble sendt til internatskoler i håp om å gjøre dem til ”fullverdige” medlemmer av det kanadiske samfunnet. Denne politikken har i etterkant blitt kalt et kulturelt folkemord, der det første stadiet innebærer den traumatiske opplevelsen av å bli fjernet fra familie og lokalsamfunn samt nektet tilgang til eget språk og kultur. Dette har deretter påvirket etterfølgende generasjoner og ført til blant annet utrydningstruede språk, splittede familier og lokalsamfunn, og tap av kultur. I min analyse av bøkene tolker jeg de motsetningsfylte identitetene til hovedkarakterene i begge bøkene som et resultat av et individuelt traume samt et transgenerasjonstraume. Denne motsetningen kommer til uttrykk gjennom en urbefolkningskultur og -identitet på den ene siden, og en kanadisk kultur og identitet på den andre. Min tese går ut på at en tilnærming til å bearbeide traumet er avhengig av at hovedkarakterene oppnår en balanse mellom disse motsetningsfylte identitetene og kulturene. Dette vil innebære en anerkjennelse av den delen som er knyttet til urbefolkningen ettersom det er den som har blitt undertrykket. I de to første kapitlene nærmer jeg meg dette gjennom lesninger basert på Jodey Castricano’s ide om å lære å snakke med gjenferd, både bokstavelig og billedlig, som et ledd i karakterenes anerkjennelse av en hybrid identitet. De to siste kapitlene viderefører diskusjonen om hybriditet, og sentrerer rundt Homi K. Bhabha teori om det han kaller ’third space’. I lys av denne teorien argumenterer jeg for at hovedkarakterene anerkjenner sine hybride identiteter innenfor ulike former for liminale tilstander. Gjennom anerkjennelse av en undertrykket kultur anerkjennes også et kulturelt traume som har ligget tilsynelatende stille under overflaten. Tematikken i bøkene belyser viktigheten av å bryte stillheten rundt traumer ved å fortelle historier. Dette vil kunne resultere i en bearbeidelse av traumer som kan bidra til å stoppe videreføring av et transgenerasjonstraume.