Antropogen påvirkning og bæreevne i turistgrotter: Grønligrotta, Mo i Rana

Abstract

Grønligrotta er den eneste turistgrotta i Norge med innlagt belysning og god tilrettelegging for turister. Hensikten med denne masteroppgaven har vært å undersøke hvordan turistene påvirker miljøet i grotta, og om dette overskrider bæreevnen til grotta. For å undersøke dette har det blitt samlet inn temperatur- og CO2-data ved hjelp av dataloggere plassert på to planmorfologisk forskjellige steder i grotta. Storkirka er en stor passasje som er et knutepunkt av flere passasjer, mens Kapellet er en smal blindpassasje. I tillegg er det innhentet data fra nærliggende meteorologiske stasjoner for å sammenligne atmosfæren på terrengoverflaten mot endringer i grotteatmosfæren. Ved stasjonen i Storkirka har temperaturmålingene vært preget av støy som har vanskeliggjort deteksjon av antropogen påvirkning. Temperaturen i Storkirka viser en bimodal fordeling for luftsensorene, og i kombinasjon med det støyende temperaturforløpet tyder dette på at denne stasjonen har god kontakt med atmosfæren utenfor grotta. Under turistsesongen i 2016 viser CO2-målinger i Storkirka en oscillasjon, der CO2-konsentrasjonen synker under den globale atmosfæriske konsentrasjonen en stund etter det første turistbesøket for dagen. Dette fenomenet er derimot ikke å spore i 2017, der konsentrasjonen i stedet gir et høyt utslag før det synker til grunnivået. Denne oscillasjonen er tolket som en ventilasjonseffekt generert av turistbesøkene. I Kapellet har derimot turistene gitt utslag i temperatur for hvert turistbesøk. Her synker temperaturen ned til bakgrunnsnivået mellom hvert besøk. Det er beregnet en gjennomsnittlig økning på 0.05°C per besøkende, noe som tilsvarer en tilførsel av energi på 1253 cal til hele luftvolumet ved stasjonen. Det er også utslag i CO2-konsentrasjonen for hvert turistbesøk, og konsentrasjonen synker ned til et grunnivå mellom turistbesøkene. Regenereringstidene for CO2-konsentrasjonen varierer mellom 10 min og 1 time for hoveddelen av besøkene. Forholdet mellom antall besøkende og maksimumsverdi i CO2 gir 27.8±1.5 ppm per besøkende ved stasjonen. Den ene stasjonen er preget av ventilasjon og ved den andre stabiliseres parameterne rundt grunnivået etter hvert turistbesøk, noe som tyder på at dagens besøksfrekvens i Grønligrotta ikke overskrider grottas bæreevne.