Hva lå bak Arbeiderpartiets nyorientering på 1980-tallet?
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/1956/18272Utgivelsesdato
2018-07-03Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Arbeiderpartiet konsoliderte den foreløpige seieren i ideologikampen på begynnelsen av 1950-tallet. Slik Francis Sejersted ser det, ble kampen om den politiske agendaen lagt på is fram til 1970-årene. Det var i perioden fram til dette den sosialdemokratiske styringsmetoden satte sitt preg på det norske samfunnet; statlig styring av økonomien skulle føre til vekst for landet, og velferdsstaten skulle bygge folket. Utfordringer for Arbeiderpartiet oppsto fra midten av 1970-tallet. Den politiske agendaen deres sto ikke like sterkt som før, og i overgangen til 1980-årene er litteraturen enig om at den var tapt til fordel for markedsliberalistiske ideer, et tap som førte til en endring i partiets politiske syn. Med dette som bakteppe ønsker jeg i denne oppgave å gi svar på følgende spørsmål: Hvorfor skiftet Arbeiderpartiets politikk mot høyre på 1980-tallet? Denne utviklingen var ikke Arbeiderpartiet alene om; det gjaldt for alle sosialdemokratiske partier i Europa. Det jeg derfor baserer oppgaven på, er diskusjonene som har vært om utfordringer og mulige løsninger for igjen å sette agendaen. Måten jeg løser problemstillingen på er ved bruk av prosess-sporing som metode, det vil si at jeg gjennomgår den historiske utviklingen av både Arbeiderpartiet og samfunnet rundt etterkrigstiden og fram til 1987. Når det er dette året som er valgt som sluttpunkt, er det fordi den litteraturen som brukes i oppgaven peker på partiets landsmøte dette året som en foreløpig oppsummering av nyorienteringen i partiet. I diskusjonen om hvorfor Arbeiderpartiets politikk skiftet mot høyre på 1980-tallet trekker jeg fram tre diskusjonspunkter fra den historiske gjennomgangen jeg gjør. Dette er: I) Ved at Arbeiderpartiet hadde mistet den politiske agendaen måtte man finne måter for å ta makten tilbake på. II) Demografiske endringer. III) Press på den sosialdemokratiske styringsmetoden. Det jeg blant annet diskuterer, er påstanden til Einar Førde, nestleder i partiet i denne perioden, om at hovedmotivet for nyorienteringen var å søke makt også for maktens skyld. I dette gjennomgår jeg pragmatikken i Arbeiderpartiets politikk. Videre ser jeg også på at partiets tradisjonelle velgergrunnlag endret seg ved strukturendringene i samfunnet, mens jeg sist kommenterer hvordan et økende press på den tradisjonelle metoden for statsstyring fikk dem til å revurdere hva de sto for. The Norwegian Labour Party consolidated the preliminary victory of ideology clash in the early 1950s. According to Francis Sejerstad, the struggle for the political agenda was put on ice until the 1970s. It was in this period the social democratic way of governance left its mark on the Norwegian society. Economy directed by the state would result in growth, and the welfare state was intended to strengthen the people. Challenges for the Norwegian Labour Party arose in the mid-1970s; their political agenda did not stand as strong as before, and in the transition to the 1980s, literature agrees that previous policy was lost in favour of market liberal ideas, which led to a shift in the party’s political view. Through my thesis, I will try to provide answers to the following question: Why did the Norwegian Labour Party shift its policy towards the right wing in the 1980s? A shift to the right was a trend for all social-democratic parties in Europe, not only for the Norwegian Labour Party. In my thesis I therefore address the discussions about challenges a possible solution to re-set the agenda, and I solve the thesis statement based on process tracing as method. I review the historical development of both the Norwegian Labour Party and the community around the post-war period until 1987. When choosing this year as an end, it is because the literature used in this thesis points to the party’s summit this year as a preliminary summary on the changed position of the party. When I discuss why the Norwegian Labour Party's policy shifted to the right in the 1980s, I draw three discussion points from the historical review I make. These are: I) When the Norwegian Labour Party lost their political agenda they had to find new ways to reclaim their power. II) The demographical changes. III) Pressure on the social-democratic governance. Themes I discuss are claims party deputy of the time Einar Førde made when addressing the focus of the new position was to seek power for the sake of the power. I review the pragmatics of the Norwegian Labour Party’s politics, analyse how the traditional voting credibility changed with the structure in the society, before I end with commenting how increasing pressure on the traditional governance made them rethink their position.