Das Leben im Exil: dargestellt aus der Perspektive von Kindern und Jugendlichen in zeitgeschichtlicher Literatur

Abstract

Abstrakt: Den transnasjonale eksillitteraturen har opplevd en tydelig økning i det siste. Dette er på grunn av at grensene mellom landene i verden blir mer og mer gjennomsiktig. Det økte antall eksillitterariske tekster fører samtidig til en økt variasjon av fremstilte liv i eksil, siden de ofte er basert på observasjoner eller egne eksilerfaringer. Til tross for den økte variasjonen er det fortsatt for lite fokus på hvordan eksil blir opplevd av barn og ungdommer. Deres synspunkter trer ikke bare i bakgrunnen når det gjelder eksillitteratur, men også i litteraturforskningen. Dette fører til at følelsene og opplevelsene deres trer i bakgrunnen. Målet med denne oppgaven var å undersøke hvordan barn og ungdommer presenterer sitt dagligdagse liv i eksil i samtidshistorisk litteratur. Det var viktig for meg å få et innsyn i utfordringene barna møter på, hvilke faktorer som har mest innflytelse på livet i eksil og hvordan de selv opplever dette. Intensjonen min var å sammenligne forskjellige eksilopplevelser med hverandre for å finne ut om det finnes noen likheter blant ungene. Derfor valgte jeg å undersøke tre forskjellige bøker av forskjellige sjangre nærmere. Barnas liv ble analysert med et spesielt fokus på fire forskjellige eksilliterariske tema. Sammenligningen av de tre bøkene viste at alle tre barn presenterer følelsene side med en klar og tydelig stemme uten å modifisere disse. I følge barna er det språket og familien som har størst innflytelse på livene deres i eksil. Språket har makten til å enten gjøre de til en outsider, eller åpne døren til eksillandet for dem. Dog er det familien som blir fremstilt som den viktigste støtten og beskyttelsesfaktor for barna og deres tap av dem kan ha fatale konsekvenser. Fasiten er at ingen av de tre barna opplevde livet i eksil som problemfritt og alle møtte før eller senere på hindringer i det dagligdagse liv. Likevel viste alle at det absolutt er mulig å gjøre eksillandet til et nytt hjem. Det fremstillingen av livene til barna viste meg, og forhåpentligvis også andre er, at følelsene og problemene de møter i eksil fortjener like mye av en stemme som voksne sine.