Glasiasjons- og klimahistorie de siste 22 000 år, basert på sedimentstratigrafi i Maloya Shchuchye, Polar Ural, Russland

Abstract

Formålet med denne oppgaven har vært å beskrive og tolke sedimentstratigrafien i innsjøen Maloya Shchuchye, Polar Ural, med hovedfokus på litologiske, fysiske og geokjemiske endringer i borekjerne 506-51 hentet herfra. En viktig målsetning har vært å rekonstruere glasiasjons- og klimahistorien for området rundt innsjøen. I forbindelse med oppgaven har det blitt foretatt XRF-analyse, kornstørrelsesanalyse og glødetapsanalyse av kjerne 506-51, for å studere geokjemiske og fysiske endringer gjennom denne. Kjernens litologi er også studert og beskrevet. Basert på AMS 14C-dateringer fra kjerne 506-51 og paleomagnetisk korrelasjon mot en godt datert kjerne i naboinnsjøen Bolshoye Shchuchye, har det blitt konstruert en aldersmodell for kjerne 506-51. Et seismisk profil, sparkerprofil 0387, er også tolket med hovedvekt på å undersøke geometri og sedimentinnfylling i bassenget ved borepunktet for kjerne 506-51. Av aldersmodellen går det frem at kjerne 506-51 strekker seg tilbake til 22,2 kal. k år BP, og kjernen gir med dette mulighet for å rekonstruere glasiasjons- og klimahistorie for området fra siste istids maksimum (26,5-19 ka) og til i dag. Kontinuerlig sedimentasjon indikerer at innsjøen ikke var dekket av en stor iskappe under siste glasiale maksimum. Høy sedimentasjonsrate og identifikasjon av årlig avsatte laminae i nedre del av kjernen (22,2-18,4 kal. k år BP) er tolket til at der lå lokale breer i nedslagsfeltet ved denne tiden. Fall i sedimentasjonsraten og dårligere preservering av laminae etter 18,4 kal. k år BP, er tolket til at deglasiasjon av de lokale breene startet omkring 18,4 kal. k år BP, og at disse forsvant helt fra nedslagsfeltet like etter 12,7 kal. k år BP. Det er antatt at breene dro fordel av å ligge i vest- og/eller nordvendte botner, og at dette var medvirkende til at der lå breer i nedslagsfeltet helt frem til 12,7 kal. k år BP. Ved overgangen til holocen indikerer resultater fra geokjemiske og fysiske analyser at området blir varmere, og der er gjenkjent et tidlig- til midt-holocen termal optimum i perioden 9-6 kal. k år BP. Etter dette er en dreining mot noe kaldere klima for siste del av holocen. Av datasettet er timing for fremvekst av dagens breer vanskelig å fastsette, men det er antatt at dette skjedde en gang etter 6 kal. k år BP.