«Jeg vil ha det sånn som alle andre vil ha» En kvalitativ studie av ekteskapets betydning for likekjønnede ektepar

Abstract

I 2009 fikk homofile og lesbiske par muligheten til å gifte seg i Norge, en rettighet de har kjempet for i mange år. Ekteskapet som samlivsform er samtidig i stor grad likestilt med andre alternativer, som samboerskap, her til lands. Likevel har de siste 10 årene med likestilt ekteskapslov vist at mange homofile par benytter seg av retten til å gifte seg. Hvorfor ønsker likekjønnede par å ta del i ekteskapsinstitusjonen, og hvilken rolle har ekteskapet fått for disse parene i dagens samfunn? Formålet med denne studien har vært å rette fokuset mot det likekjønnede ekteskapet og hvilken betydning det å gifte seg har hatt for homofile par. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med 6 likekjønnede ektepar har jeg undersøkt hvordan disse parene opplever og erfarer ekteskapet sitt. Oppgavens analyse er empirinær og det teoretiske rammeverk er dermed valgt ut på bakgrunn av problemstillingen og funnene i analysen. Teori om individualisering, detradisjonalisering og deinstitusjonalisering, og heteronormativitet brukes for å diskutere ekteskapets mening i det moderne samfunn, og hvilke forventninger likekjønnede par møter i det de tar del i ekteskapet, en institusjon de tidligere har vært ekskludert fra. På bakgrunn av parenes fortellinger, trekker jeg frem de tre stegene jeg betrakter som viktige for å forstå parforholdets utvikling i retning ekteskapet og dets betydning for parene: utviklingen av parforholdet frem mot ekteskapsinngåelsen, selve bryllupet og endringer som kan kommet av ekteskapsstatusen. Datamaterialet viser ekteskapets flerfoldige betydning for de homofile parene i denne studien. Når det gjelder både grunner for å ville gifte seg, og hvilken rolle ekteskapsstatusen har hatt har parene nevnes juridiske fordeler, kjærlighet, trygghet, bekreftelse, forpliktelse, å symbolisere relasjonens utvikling ovenfor andre og å bli tatt seriøst av familie og venner. I lys av ideologien om dagens ustabile samliv, påpeker parene et behov for trygghet, noe de oppnår gjennom forpliktelsen som ekteskapet gir. Dette må samtidig skje gradvis, slik at de ikke forplikter seg til feil person. Ekteskapet er viktig for å vise forpliktelse for hverandre og dermed oppnå den nødvendige tryggheten. Samtidig benytter parene de heteroseksuelle normene knyttet til ekteskapet som et verktøy for å normalisere deres relasjon ovenfor andre. Ved å vise til eksisterende tradisjoner og derav hva som føles «kjent» for allmennheten fremstår disse parene som helt vanlige par – noe de i bunn og grunn er.