Erosjonsrater og landskapsutvikling på Andøya, Vesterålen

Abstract

Andøya antas å ha vært dekket av is flere ganger gjennom kvartærtiden. Området består av både storskala landformer, som strandflaten og platåområder, og mindre landformer som for eksempel morenerygger og smeltevannsgjel. Lakustrine sedimenter på den nordøstlige delen av Andøya er datert til ~26 kal. ka BP, og indikerer at dette området ble tidlig isfritt. Formålet med dette masterprosjektet har vært å få økt forståelse av glasiasjonsutbredelsen og deglasiasjonen gjennom sen weichsel på Andøya ved å analysere erosjonsrater beregnet fra konsentrasjonen av in situ kosmogene nuklider (10Be, 26Al). Resultatene utarbeidet fra datasettet presentert i denne oppgaven gir (tilsynelatende) eksponeringsaldre mellom 15 ka til omtrent 84 ka, en spredning på omtrent 70 ka. Det indikerer at den glasiale erosjonen har vært beskjeden flere steder, at flere av flatene har akkumulert in situ kosmogene nuklider gjennom flere isfrie episoder, og dermed at de har hatt komplekse eksponeringshistorier. Det kan anvendes til å skaffe informasjon om erosjon over lengre tidsrom. På grunnlag av estimerte erosjonsrater, paret nuklidediagram og 26Al/10Be-verdier, kan det konkluderes med at erosjonsratene ikke avhenger av høyde. Basert på analyser av produksjonsforholdet fra det presenterte datasettet, synes datasettet å samsvare mer med det nye foreslåtte produksjonsforholdet på 7,3 ± 0,3 for arktiske områder, ettersom 7,3 ± 0,3 vil indikere lengre overdekningsvarighet for flere av flatene. Datering av flyttblokker antyder en betydelig nedarvet komponent i konsentrasjonen av kosmogene nuklider for flere av flatene. Lokaliteten Alteret reflekterer ulike stadier av deglasiasjonen, der lateral smeltevannsdrenering har gravd ut gjel. Tre parallelle gjel gjenspeiler en gradvis minkende ismasse, og Kjølhaug- og Endletmorenen ble dannet samtidig som det best utviklede og høyestliggende gjelet ble eksponert. 10Be-aldre fra Åseåsen (20,2 ± 1,7 (188 m o.h.)), Nakken (23,1 ± 1,9 ka (147 m o.h.)), smeltevannsgjelet/Alteret (24,9 ± 2,1 ka (77 m o.h.) og 25,1 ± 2,2 ka (77 m o.h.)) og Kjølhaug- og Endletmorenen (hhv. 23,3 ± 2,2 ka (40 m o.h.) og 21,6 ± 2,2 ka (40 m o.h.)) kan indikere bremarginens fallende høyde mot nord, som gir en gradient på 5,3 m/km omkring siste istids maksimum.