Velferd, Utjamning, Fattigdom. Problemrepresentasjoner i tre stortingsmeldinger om velferdspolitikk 1995-2002
Abstract
Denne oppgaven argumenterer for at en viktig innfallsvinkel til å studere utviklingen av velferdsstaten er å undersøke hvordan den blir språklig konstruert i politisk debatt og policydiskurs. Med dette som utgangspunkt analyserer den tre norske stortingsmeldinger, Velferdsmeldingen (1995), Utjamningsmeldinga (1999) og Fattigdomsmeldinga (2002), med vekt på det policyområdet som oppgaven kaller forsørgingspolitikk, ordningene for velferdssikring av voksne ved manglende arbeidsinntekt. Den metodiske tilnærmingen som brukes er diskurs- og argumentasjonsanalyse, med utgangspunkt i begrepet problemrepresentasjon. Hva som forstås som et sosialt problem, og hvordan det blir språkliggjort, ses som en diskursiv handling med strategiske sider og politiske konsekvenser, som påvirker både hva som kan ses som rimelige løsninger og hvordan politikk forstås og oppleves. Det er derfor verdt å vende oppmerksomheten mot hvordan problemet blir formulert og de implisitte forutsetningene og konsekvensene av disse representasjonene. For å strukturere metoden forstår oppgaven stortingsmeldingene som ”hovedhistorier”, overordnede fortellinger om policyfeltet, som ordner et sett av sentrale problemrepresentasjoner. Oppgaven finner variasjon mellom hovedhistoriene og de sentrale problemrepresentasjonene i de tre meldingene. Blant funnene er disse: Velferdsmeldinga anses å etablere det som kalles en sekuritiseringsdiskurs, som gir et sterkt imperativ for arbeidslinje og en relativt restriktiv stønadspolitikk, fordi grunnlaget for velferden ellers kunne være truet. Den fremhever ofte strukturelle årsaker til at noen befinner seg ”utenfor”, og legger vekt på økonomiske incentiver i individsynet. Utjamningsmeldinga verdsetter et egalitært samfunn, som den mener er truet av økende forskjeller. Den gir dermed et moralsk forsvar for en mer omfordelende velferdsstat, men tegner et klientbilde der årsaker til ”utenforskapet” individualiseres som ”sammensatte problemer”. Fattigdomsmeldinga fremhever det uverdige i at noen fremdeles opplever fattigdom i det norske velferdssamfunnet, og argumenterer derfor for at universelle velferdsordninger bør suppleres, eller erstattes, av det den kaller ”målrettede” ordninger. Årsaker er individualisert og oppgaven finner at intimisering preger klientbildet i meldinga. Til slutt argumenterer oppgaven for at funnene i analysen er egnet til å gi bedre forståelse av en del sentrale temaer i aktuell debatt om velferdsstaten, og diskuterer noen av disse.
Publisher
The University of BergenCopyright
The authorCopyright the author. All rights reserved