Det klassiske seminar - en akademisk proteus? Forskningsseminaret ved klassisk seksjon som moderne veiledningsarena

Abstract

Klassisk filologi er et av de eldste fagene ved norske universiteter. Faget har utviklet seg innenfor en tysk fagtradisjon der lingvistisk kompetanse har vært alfa og omega. Skriftlig produksjon har først kommet langt ut i studiet og formalisert veiledning a la den engelske tutorial modellen har sjelden forekommet. Det har vært en ikke lite utbredt fordom at de beste både hovedoppgaver og doktoravhandlinger er de som er skrevet i enerom og springer fiks ferdige ut av studentens panne. Veileder har på det meste rettet et par kommafeil før innlevering. Dette er selvfølgelig en overdrivelse og gjenspeiler et ensidig syn på hva veiledning er. Ikke minst tar et slikt bilde ikke høyde for den viktige rollen seminarformen har spilt og fortsatt spiller innenfor de klassiske fag. Når vi nå står overfor nye krav til oppfølging av den enkelte student og ikke minst selve veiledningssituasjonen (jf. Bolognaprosessen, Kvalitetsreformen og reformene innenfor PhD-utdanningen)1 er det viktig ikke bare å kaste seg over nye teorier, men også se på det man har og hva som fungerer med henblikk på den nye situasjonen. I denne oppgaven skal jeg derfor ta for meg forskningsseminaret ved klassisk seksjon ved Universitet i Bergen som en veiledningsarena. Jeg argumenterer for at seminaret, som guddommen Proteus som kunne tilpasse seg en hver situasjon, kan fylle flere veiledningsfunksjoner også innenfor et nytt utdanningsparadigme.