Det italienske salt- og klippfiskmarkedet og norsk eksport - Konvensjoner, relasjoner og markedstilpasning

Abstract

Denne masteroppgaven omhandler norsk eksport til det italienske salt- og klippfiskmarkedet. Oppgaven benytter seg av konvensjonsteori, produksjonskjedeteori, internasjonaliseringsteori og nettverksteori. Tillitsbegrepet blir vektlagt som en nøkkelfaktor i kunnskaps- og informasjonsutveksling i produksjonskjeden. Teoriene oppsummeres i saltfiskprosjektets modell. I oppgaven undersøkes det om norske produsenter er tilpasset de markedskonvensjonene. Betydningen av de norsk-italienske sosioøkonomiske relasjonene i salt- og klippfiskhandelen for produsentenes markedstilpasning blir også vurdert. I tillegg vektlegges produksjonskjeden og dens kontekst som mulig påvirkende. Oppgaven konstaterer et stagnerende italiensk konsum og nye konsumtrender. Ulike utfordringer identifiseres: Kjennskapen til tilbereding av saltfisk er dårlig hos yngre konsumenter og produktets lange tilberedningstid ses på som en utfordring. Den italienske distribusjonskjeden er fragmentert og vanskeliggjør merkevarebygging. I tillegg er det fragmenterte og sesongpregede norske fangstleddet utfordrende. De norske produsentenes bruk av fryst-tint råstoff synes å være en løsning på utfordringene i råstofftilgangen, men det saltfisken av det fryste råstoffet er mislikt i det viktige napolitanske saltfiskmarkedet. Norske produsenter er godt tilpasset prismarkedet, men dårlig tilpasset kvalitetsmarkedet. For den moderne distribusjonen er antakeligvis de norske produktene godt tilpasset, med konkurransedyktige priser og tilstrekkelig kvalitet. Oppgaven konkluderer videre med at de sosioøkonomiske relasjonene mellom norske leverandører og italienske importører stort sett er gode og at viktig kunnskapsutveksling skjer. Oppgaven avslutter med en teoretisk diskusjon, hvor tillitsbegrepet foreslås integrert i saltfiskprosjektets modell og hvor sammenhengen mellom internasjonaliseringsteori og konvensjonsteori diskuteres.