Risiko for tilregnelighet: en sosiologisk analyse av strafferettspsykiatrisk praksis omkring tilregnelighetsspørsmål
Master thesis
View/ Open
Date
2014-06-30Metadata
Show full item recordCollections
- Department of Sociology [440]
Abstract
Temaet for oppgaven er rettspsykiatrisk praksis i sammenheng med strafferettslig tilregnelighet. Utgangspunktet for prosjektet ligger i den omtale og kontrovers som følger den norske rettspsykiatrien, særlig etter 22. Juli-saken. Likevel er ikke 22. Juli-saken utgangspunktet for oppgavens problemstilling. Det er heller en interesse for å få en forståelse for og belyse hvordan rettspsykiatrisk sakkyndige gjennomfører sitt arbeid med den tiltalte og deres møte med de rettsvitenskapelige ekspertene i rettssalen. Oppgaven er for det første motivert ut ifra den omtalte maktdistribusjon som oppstår i møtet mellom psykiatri og rettsvitenskap når en tiltalts tilregnelighet er vurdert og står sentralt i sakens forhandlinger. Makten de rettspsykiatriske sakkyndige besitter i straffesaker har blitt fremstilt som for innflytelsesrik. Spesielt i lys av det vitenskapelige og kliniske arbeidets karakter, som gjennomføres på vegne av retten. For det andre er oppgaven motivert ut ifra spørsmål om hvilke konsekvens arbeidet de sakkyndige utfører har eller kan ha på rettssikkerhet og vitenskapelig legitimitet. Målet er å redegjøre for hvordan rettspsykiatrisk sakkyndige selv, men også dommere, forstår og vurderer det utførte arbeidet og den makten de rettspsykiatrisk sakkyndige besitter. Dette gjøres ved å sammenligne intervjudata fra de forskjellige profesjonene, men også observasjonsdata og dokumentkilder. Analysen baserer seg på innsamlet intervju- og observasjonsdata, samt dokumentkilder knyttet til observerte rettssaker. Sentralt i analysearbeidet og drøftingen var fokus på kvalitetssikring og det kliniske skjønn når det kom til det rettspsykiatriske arbeidets legitimitet. Resultatene av analysen viser blant annet at 22. Juli-saken kan ha hatt en nokså formativ effekt på sakkyndig virksomhet, det kliniske skjønnets frihet er stor og den makten de sakkyndige besitter blir i stor grad utfordret og diskutert under rettsprosessen.